Karakteren prøves i det små
Engang da Kristus var blant gjestene i hjemmet til en av de høyest rangerte fariseere, satt en mann ved bordet, som ikke likte de enkle, praktiske sannheter, som Jesus presenterte med hensyn til menneskets plikt overfor de fattige. Han ønsket ikke å følge Kristi råd, om å invitere de fattige, de lemlestede, de lamme og de blinde til fest, når de ikke var i stand til å gjøre gjengjeld i form av en lignende invitasjon til ham selv. Han ønsket ikke å vente på belønningen til de rettferdiges oppstandelse. Han mente, at å spise og drikke var de store velsignelser i livet, og han besluttet å vende oppmerksomheten i annen retning enn den, som Kristus hadde ført samtalen inn på. Ivrig utbrøt han: ”Salig er den, som skal spise brød i Guds kongerike”. Det passet ham ikke at Jesus framholdt hans nåværende plikter så klart, at han måtte ta en beslutning der og da.. Hans holdning lignet deres, som gleder sig over at være frelst av Jesus Kristus, mens de ikke vil rette sig etter de betingelser, som frelsens løfter er gitt på. Kristus døde for at det skulle være mulig for den menneskelige familie å vende tilbake til troskap mot Gud og å være lydig mot alle Hans bud. Loven er en utskrift av Guds karakter. Mange bedrar sig selv ved å tro, at de kan fortsette med å synde og overtrede Guds Hellige Lov og likevel påstå, at Kristus er deres Frelser. Det var ulydighet mot Guds lov som fikk Adam til å synde, så han mistet adgang til Edens Hage. Jesus døde for å frelse Adams slekt; han døde for å frelse menneskene, ikke i fortsatt synd, men for å frelse dem fra deres synder. Ingen som er opplyst av Guds lov, og likevel nekter å adlyde den, vil noensinne komme inn i Guds Eden, --- for da vil det bli et nytt opprør i Himmelen.
Mannen som ved festen utbrøt: ”Velsignet være den, som skal spise brødet i Himmelens Kongedømme” hadde en lignende holdning som den som kom til bryllupsfesten uten å ta på sig bryllupskledningen. Denne mann ønsket ikke å skjønne, at han var helt nødt til å kle sig i Kristi rettferdighets- kledning. Han ønsket ikke å få sin karakter formet som en tilpasning til livet i Himmelen, Han stilte ingen spørsmål, om han egnet sig til å leve i himmelen. Han tenkte bare på de fornøyelser han kunne nyte i Guds Kongerike. Han nevnte ikke noe om å gjøre sig rede til å spise brød sammen med de hellige i lyset, heller ikke tenkte han på, at han skulle leve uselvisk, og dag etter dag utføre de gjerninger, som Gud krever, at mennesker skal gjøre for sine medmennesker. Han var ikke klar over selviskheten i sin egen ferd, når han nød livet på naboens bekostning, eller når han festet sammen med noen få favoritter, som kunne gjengjelde ham hans gjestfrihet. Han satte ikke pris på den kjærlighet, som Gud hadde vist ham, en kjærlighet, han ikke hadde fortjent, for Gud hadde gjort ham til gjenstand for en overflod av rike gaver.
Menn og kvinner oppfyller ikke Guds hensikt, når de kun uttrykker sympati for sin egen familie, for sine rike slektninger og venner, mens de utestenger dem fra sin kjærlighet, som de kunne ha trøstet og velsignet ved å avhjelpe deres behov. Det er sant, at der hvor stor hengivenhet vises i hjemmet, lyser det ikke bare opp det hjem og bringer oppmuntring, håp og lykke til den familie; men hvis kjærligheten er uselvisk, vil den spre sig utenfor hjemmets vegger Når vennlighet, betenksomhet og kristen høflighet vises, vinner det Guds bifall. Følelsene som vises i hjemmet er en demonstrasjon av Kristi kjærlighet, som flyter fra Den Ubegrensede Kjærlighets hjerte for at velsigne medlemmene i familien. Det er kjærlighet, som danner grunnlaget for den himmelske families salighet (lykke). De som kultiverer kjærlighet i sitt hjemmemiljø vil forme karakterer som ligner Kristi karakter, og de vil som en naturlig følge derav være tvunget til å være en positiv innflytelse utenfor familiekretsen. De vil velsigne andre ved vennlige og oppmerksomme tjenester, ved behagelige ord, ved Kristuslignende sympati og ved gode gjerninger. De vil fort oppdage dem, som har sultne hjerter, og de vil skape fest i de nødstedte og de plagedes hjerter.. De som er utstyrt med himmelsk forståelse, som praktiserer følsomt hensyn til ethvert medlem i familien, vil, idet de gjør hele sin plikt, kvalifisere sig selv til å lyse opp i andre hjem, og vil undervise andre om Guds lov og være et eksempel på hva som gjør et hjem til et lykkelig sted å være.
Når Herren ber oss gjøre godt utenfor våre hjem, mener Han ikke at vår følelse for vårt eget hjem skal minskes, og at vi skal elske vår slekt eller vårt land mindre, men Han ønsker å utvide vårt sympatiområde. Vi skal ikke begrense våre følelser innenfor 4 vegger og lukke inne velsignelsen, som Gud har gitt oss, så at andre ikke vil bli tilgodesett og kan glede sig sammen med oss. Hvor lavt, hvor fallen, hvor vanæret og nedvurdert andre enn kan være, skal vi ikke forakte dem eller gå dem forbi i likegyldighet; men vi skal huske det faktum, at Kristus døde for dem, og hadde Han ikke ofret Sitt liv for oss, hadde Hans lys heller ikke nådd frem til våre hjerter. Vi kunne endog vært verre stilt enn de vi er tilbøyelig til å forakte. Vi må huske, at Jesus kar kjøpt den falne mann, kvinne eller ungdom, som vi føler oss fristet til å forakte. De holder kanskje på å overgi sig til Satans makt, og hjelper kanskje Satan med å fjerne Guds bilde i sig selv og i andre mennesker. Men Herren Jesus ser med smerte og medlidenhet på de fordervede og lastefulle. Han ønsker å frelse dem, som holder på å ødelegge sjel, sinn og legeme. Han sender ut Sin invitasjon til dem og sier: ”Kom til Mig alle som strever og har tungt å bære, og Jeg vil gi dere hvile. Ta Mitt åk på dere og lær av Mig, for Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler. For Mitt åk er gagnlig og Min byrde er lett.” Matt. 11, 28-30.
Hvor stor interesse skulle bekjennende kristne ikke ha for dem, som Satan har fått kontroll over, både deres sinn og deres kropp er kommet under hans herredømme. Når vi tenker over den kjensgjerning, at ”Gud elskede verden så høyt, at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at enhver som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Joh.3,16. Kristus lengter etter å gjenskape den skadede menneskelige karakter, Han lengter etter å gjenopprette det moralske Gudsbilde i mennesker. Skal de som bekjenner sig til å samarbeide med Gud se på dem, som er elendige, som er sårede, robbet, og forlatt, så de kan dø som bytte for Guds motstander. Skal de gå forbi på den annen side av gaten, sådan som presten og Levitten gjorde i lignelsen om Den barmhjertige Samaritan? Selv om du ikke uttrykker det i ord, rommer ditt sinn likevel den oppfatning: ”Er jeg min brors vokter?” 1.Mos.4, 9.
Guds karakter er uttrykt i Hans lov, ”Du skal elske din neste som deg selv.” Han har gitt uttrykk for sin kjærlighet ved å overgi sin enbårne Sønn til et liv i ydmykelse, fattigdom, skam, avvisning, avslag, hån og smerte. Han uttrykte denne kjærlighet, da han tillot, at Jesus ble ført frem for prestene, lederne, foran den rasende folkehop og plassert ved siden av Barrabas. Barrabas var en kjent røver og morder, og Kristus var Gud Faders enbårne Sønn, full av nåde og sannhet; men da Pilatus spurte: ”Hvem av disse to vil dere, at jeg skal løslate til dere?”, skrek folkehopen hest; ”Barrabas!” Prestene og lederne hadde instruert folket til å svare på denne måten, og hele Himmelen var vitne til deres moralske smak ved det valg, de hadde gjort. De fikk sitt ønske oppfylt: Barrabas, merket av kriminalitet og nedverdigelse, ble sluppet ut av fengselet til dem. Da Pilatus spurte: ”Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Kristus?” hørtes deres stemmer ut som ville dyrs brøl: ”Korsfest ham” Da Pilatus spurte dem: ”Skal jeg korsfeste deres konge?” (nu, lytt, o Himmel, og bli lamslått, bli forundret, o Jord, over svaret) De svarte: ”Vi har ingen annen konge enn Keiseren”. I virkeligheten sa de: ”Vi vil ikke ha denne mannen til å regjere over oss!” Men offeret som Gud gjorde for å frelse Adams falne sønner vil en dag vise sig i sin sanne betydning for de, som har fornektet Guds Sønn, og tilbakevist Hans invitasjon til å komme til Hans bryllupsmåltid. Gud har bevist, at Han har elsket sin neste som sig selv, da Han overga Sin enbårne Sønn til døden for Verden.. Vi blir også oppfordret til å elske vår neste som oss selv. Noen vil kanskje spørre som den lovkyndige: ”hvem er min neste?” Herren Jesus har gjort det klart, at alle som er i verdslig eller i åndelig nød er vår neste. Han har avslørt det faktum, at det er vår plikt å leve rett, ellers leder vi ved våre holdninger og ved vårt eksempel andre inn på overtredelsenes sti. Men de fattige vil aldri forsvinne fra landet. De fattige er Guds arv til de, som er mer heldig stilte. ”Den som undertrykker den fattige, kaster skam over hans Skaper” Salomos Ordspråk. 17,5. Den norske tekst sier: ”Den som spotter den fattige, håner hans Skaper; den som gleder sig over ulykke, skal ikke bli ustraffet”. Herren har overlatt de fattige til menighetens barmhjertighet, ikke for at de skal forsømmes, ikke for at de skal foraktes eller nedvurderes. De skal behandles som Herrens arv. Det vil alltid være noen som trenger å taes vare på. Hvor inkonsekvent det er for bekjennende kristne at utstyre sine egne borde med alt hva appetitten kan kreve, mens de forsømmer å ta sig av de fattige, således som Herren har befalt dem å gjøre.
Herren så, at det var nødvendig for oss å være omgitt av fattige, som i sin hjelpeløshet og med sine behov vil sette krav til våre tjenester. De vil bli en hjelp for oss, så vi kan forme en fullkommen kristen karakter, for når vi skaffer mat til deres bord og klær til deres kropper, vil vi dyrke frem Kristi karakters særegne skjønnhet. Hvis vi ikke hadde de fattige blant oss, ville vi tape uendelig mye; for dersom vi skal utvikle en kristen karakter, må vi fornekte selvet, ta opp våre kors og følge Kristus vårt eksempel, der Han vil lede oss. De som ekstravagant gir penger for at tilfredsstille seg selv, sin appetitt eller annet, gjør selvet til en avgud og ofrer på selvets alter det, som skulle ha vært brukt til å gi de sultne brød, og gitt behagelige eller passende klær til de nakne, skaffe hjem til de hjemløse og på den måte lette de fattiges sorger og bekymringer. Herren sier: ”Jeg ønsker barmhjertighet, ikke offer,” Matt.12,7. La oss straks gjøre det klart for oss selv, hva våre forpliktelser overfor Herrens menneskelige familie er og la oss gjøre vår plikt overfor så mange som mulig. Vi kan hjelpe få eller mange, men hvis vi gjør vårt beste, er det alt hva Gud ber oss om å gjøre. Da kan Kongen si til oss: ”Hva dere har gjort mot disse mine minste brødre, har dere gjort mot Mig.”Matt,25,40. Gjennom dette mottar vi Herrens kjærlighet: fordi Han la ned Sitt liv for oss, skal vi i likhet med Ham(legge ned) ofre våre liv for våre brødre. Den som har del i denne verdens goder, som ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan Guds kjærlighet bo i ham? Kristus selv ble fattig for vår skyld, for at vi ved Hans fattigdom skulle bli rike og eie evige skatter. Han har adoptert de fattige og de lidende som Sin Egen spesielle skatt og har overlatt dem til Sin menighet. Hans disipler skal være husholdere over Hans gaver og skal bruke Hans overflod til å lindre menneskenes lidelser. De skal gi mat, klær og husly til alle, som trenger det. Foreldre skal vise sine barn, hvorledes de skal være Guds almisseutdelere, således at de til gjengjeld kan bli misjonærer for Ham: bløthjertede, følsomme, barmhjertige, vennlige, tålmodige samarbeidere med Gud. De skal jobbe som medarbeidere med Kristus for å gjenoppbygge, bringe helse og frelse til dem, som holder på å gå fortapt.
Det er gjennom de små ting vår karakter blir utviklet, og det er de små ting, som avslører hvilken Ånd, som bor i oss. Det er mange som undervurderer de små begivenheter i våre liv, men de små hendelser i våre liv, de som skjer i det daglige livet, skal ikke ansees for små: for enhver handling betyr en velsignelse eller blir en skade, vi påfører et annet menneske! Enhver handling forteller sin egen historie, den bringer sin egen historie med sig til Guds trone. Det blir klart, om handlingen er på rettens side eller den er på Satans side. Det er kun ved å handle i overensstemmelse med Guds Ords prinsipper i det små, at vi plasserer oss selv på den rette side. Vi blir prøvd og testet ved hjelp av de små begivenheter, og vår karakter vil bli bedømt ut fra vårt arbeid. Når vi studerer Guds Ord vil vi få styrke fra Gud, så vi får spesiell styrke til å stå, når vi blir plassert i mer prøvende, mer farefulle stillinger. Etter hvert som vi oppnår styrke til å stå i de små prøver i vårt hverdagsliv, vil vi derved vinne styrke og kunnskap, som vil gjøre oss i stand til å tåle mer betydningsfulle prøver, som vi skal bli kalt til å gjennomgå. Det er meget viktig for oss hver for oss å forstå, hvilket privilegium vi har fått i bønnens gave. Intet kan gi sjelen skarpere og mer effektive våpen til livets konflikter enn bønn til Vår Himmelske Far. Dag for dag som vi lærer av Jesus, kan vi vise Hans særpreg, og vi vil ikke vakle, for vi vil kjenne forskjell på rett og galt. Etterhånden som de omstendigheter dukker opp, som krever en riktig holdning, kan vi være trofaste mot Gud, fordi vi har trenet på vaner av trofasthet og tro. Den som er trofast i det små, vil få kraft til å være trofast i de store ting. Den trofaste sjel vil ikke tillate noe som helst å komme imellom hans sjel og Gud; de som ikke er lojale mot Gud kan ikke ansees for vise, sanne eller gode. Deres oppfattninger og deres visdom kan ikke brukes eller settes lit til, når Gud tester. De som blir feige, når mennesker spotter, beviser derved, at de har mistet all virkelighetsforståelse for verdien av Jesus. Skal vi forene oss med det selskap, der arbeider som Satans agenter for å programmere oss til ødeleggelse av oss selv og andre? Skal vi velge Barrabas fremfor Jesus? Måtte Gud hindre og forbyde det!
afsn nr:1 | Sabbatsskolelektier, Lys i mørke, 2.kv 2008. s. 21 |
afsn nr:2 | |
afsn nr:3 | |
afsn nr:4 | |
afsn nr:5 | |
afsn nr:6 | |
afsn nr:7 | Kraft fra det høye 11 juli; Sabbatsskolelektier, Lys i mørke, 4.kv 1999. s. 52 |
afsn nr:8 | Kraft fra det høye 9 aug |