Review and Herald d. 29. november 1881

Tilbake

Advent troen.

”Du min rettferdige av tro skal leve, men hvis han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham." "Like som mennesket er dødt uten ånd, er jo troen også død uten gjerninger." "Dere ser altså, att det er av gjerninger, et menneske blir rettferdiggjort og ikke av tro alene."

Vi bekjenner oss til å være pilgrimmer og fremmede på jorden og til å være på reise mot et bedre land, et himmelsk land. Hvis vi virkelig er fremmede her og på reise mot et land, hvor kun de hellige kan få adgang, må vi gjøre det til vår første oppgave å bli kjent med det land. Vi må flittig undersøke hvilke forberedelser vi må gjøre, hvilke vaner og hvilken karakter vi må danne for å bli innbyggere der. Jesus, landets konge, er ren og hellig. Han har befalet sine etterfølgere: "Dere skal være hellige; se jeg er hellig." 1Pet. 1,16. Hvis vi i livet etter dette skal ferdes sammen med Kristus og de synd fri engler, må vi berede oss her.

Det er vårt arbeide, vårt aller viktigste arbeide. Enhver annen betraktning er av mindre betydning. Vår samtale, vår oppførsel, alle våre handlinger bør være således, att de overbeviser vår familie, våre naboer og verden om, att vi snart venter å reise til et bedre land. Mer enn det: Vårt gudfryktige eksempel skulle alltid være dem for øye, sammen med den forberedelse, som alle vi, der gjerne vil inngå i det velsignede hjem, behøver. Våre handlinger må være i overensstemmelse med vår tro, og troen vil der i gjennom bli gjort fullkommen. Vi burde ikke gå opp i forberedelsesarbeidet bare som en plikt, en nødvendighet, men som et privilegium, som vi er lykkelige for å motta. De, hvis tro daglig grunnfestes og styrkes gjennom deres handlinger, vil stifte bekjentskap med selvfornektelse med hensyn til appetitten og ærgjerrige ønsker idet de bringer enhver tanke og følelse i harmoni med den guddommelige vilje. De vil vokte seg for att de ikke skal bli brakt inn i syndens slaveri, ved å tilpasse seg en verdslig standard, og således fornekte deres tro overfor mange vitner.

Det land, vi streber imot, er på en måte langt mer tiltrekkende enn Kanaans land for Israels barn. De blev ledet av Guds hånd. Kristus selv ga dem en beskrivelse av det land, hvor de skulle finne et hjem, for han ønskede å gi dem enhver oppmuntring til å jage fremad med håp og mot. De ble ledet til et sted, hvor de kunne se over til Kanaans land og betrakte de storslåtte landskaper, de skogkledte bakker og fruktbare marker, og fikk tillatelse til å spise av dets rike frukt. Men samtidig ble de vanskeligheter, de ville komme ut for ikke skjult for dem. Det lå alvorlige anstrengelser foran dem, hvis de fikk landet i eie. De behøvde mot og konstant tro. Hvis de ville stole på Gud, ville hans tilstedeværelse og makt være hos dem, og ville til sist gi dem seier over alle deres fiender. Men de tapte motet, da speiderne fortalte dem om kjemper, krigerske nasjoner og byer med høye murer om, som de måtte overvinne. De tvilte, tullet og foreslo å ta tilbake til Egypt. Ved deres vantro dømte de seg selv til lidelse, ydmykelse og å lide nederlag og til sist å dø i ørkenen.

Hva var det, der hindret deres fremgang, da de endelig fik det flotte land i sikte? Vanskelighetene foran dem var ikke så store som dem, de før var kommet ut for. Den store forhindring lå i dem selv. Det var deres egen stedige vantro, der holdt dem tilbake. De var uvillige til å bevege seg ut på Guds løfter. Landet var godt. Men kjempene var mektige, og muren omkring byene var høye. De store fordeler som de kunne oppnå ved å komme i besittelse av Kanaans land mistet de av syne. De holdt opp med å snakke om det gode land og dets velsignelser, og tillot deres sinn å dvele ved de prøvelsene og vanskeligheter som lå mellom dem og det ønskede tilfluktsted.

Jo mer de snakket om disse ting, desto større syntes vanskelighetene at være, og desto mer overbevist ble de om att de krav, som ble pålagt dem, var så store att de ikke kunne klare dem. Satan lagde kjensgjerningene frem for dem i det verste lys, og de følte att de var et mishandlet folk. De følte medlidenhet med seg selv, og glemte de vidunderlige gjerninger, som Gud hadde gjort for å hjelpe dem. De mistet troen på Gud på samme tid, da den burde ha vært sterkest. Da Gud skulle til å vise dem sin store makt og godhet og gjøre sitt navn herlig på jorden og heve sitt folk opp til å være en foretrukket nasjon, æret av himmelen, ble de mismodige. De visste, at hver eneste gang, de hadde stolt på Gud, hadde han virket mektig for dem. Allikevel steg deres vantro til opprør. Deres egen fordervede vilje sperrede veien og skapte større murer foran dem enn deres fiender hadde bygget.

Israels barns historie er skrevet som en advarsel til oss, til hvem tidenes ende er kommet. Vi står så å si på grensen til det himmelske Kanaan. Vi kan, dersom vi ønsker det, se over på den andre side og se det guddommelige lands herligheter. Hvis vi tror på Guds løfter, vil vi i samtale og oppførsel vise at vi ikke lever for denne verden, men gjøre det til vår første oppgave å forberede oss til det hellige land.

Farene og vanskelighetene foran oss tar til, alt som vi nærmer oss den himmelske hvile. Satan er fylt med dødelig hat mod alle, som søker å vinne det land, som engang var hans hjem. Hans misunnelse har intet mistet i bitterhet, siden han blev utelukket fra himmelens strålende herlighet. Før sitt fall var han en fiende av Kristus og søkte å røve hans ære og herlighet, og han er ikke i mindre grad en fiende av Kristus nå. Han har besluttet sig til å ta verden til fange. Han ser at hans tid er kort at en, som er mektigere enn han, snart vil ta hans makt fra ham, og han vil gjøre en siste mektig anstrengelse mot Kristus og hans menighet.

Nå er tiden inne for Jesus venner til å være fast besluttede på å være trofaste, og tapre overfor deres frelses hærfører. Nå er det tid å vise hvem som er sanne Kaleber, som ikke vil benekte at murene er høye at kjempene er mektige, men at vi tror, at disse kjensgjerninger vil gjøre seieren mer herlig. Det ligger store vanskeligheter og prøvelser foran oss. Det vil kreve et stort mot og tiltagende anstrengelser å gå fremad. Nå avhenger alt av vår tro på den hærfører som har ledet oss sikkert så langt. Skal vi la vantro komme opp i oss nå? Skal vår svakhet overgi oss til mistillit og frykt? Skal vi gå på kompromiss med verden og vende oss bort fra det himmelske Kanaan? Skal vi legge utstrakte planer for dette liv, som innbyggerne i den gamle verden gjorde, plante, og bygge, gifte og gi til ekte?

Det høytidelige budskap for denne tid har en særlig klang, som vi skal gi akt på. Tidenes tegn forteller oss at alle tings ende er nær. Oppfylte profetier er blitt historiske kjensgjerninger, som klart belyser vår stilling. Vi står alle ved randen av evighetens verden. Fordi synden tar til i overflod, blir kjærligheten kald hos mange. I stedet for dette skulle kjærligheten til Gud, kjærligheten til renhet, sannhet og hellighet ta til i våre hjerter. Den voksende ondskap rundt om oss, skulle vekke oss til alvorlig nidkjærhet og en sterkere besluttsomhet. Guds sanne folks tro skulle gjennom våre gjerninger stå som et advarsels tegn til verden på sammen måten, som den var åpenbart av Noa. Hvis våre gjerninger ikke harmonerer med vår bekjennelse, så gir vi verden et falsk lys, og lokker dem således til ødeleggelse.

Vår Herre sag forut til sitt folk at i de siste dager ville ugudeligheten bli stor og få en lammende innflytelse på sann gudsfrykt, Man ser og hører og føler ondskapen alle vegne omkring oss. Selve luften synes å være gjennomsyret av den, og den påvirker troen og kjærligheten hos Guds bekjennende barn. Det er vanskelig å holde fast ved sin kristne rettskaffenhet. Kjensgjerningen er at mye som i vår tid gir seg ut for kristendom, skylder selv sin tilværelse at det ikke finnes forfølgelser. Når de harde trengslers prøvetid kommer, vil en stor del av dem som bekjenner seg til troen, vise, at deres gudsfrykt var som en tom skal. I stedet for å bli styrket og befestet av motstanden, blir deres tro svekket og blir utslukket.

Den tid, vi nå lever i, er farens dager. Lettsindighet, likegyldighet, fornøyelsessyke og nytelsessyke møter man i overordentlig mange såkalte kristnes liv. Er så dette tidspunkt, hvor syvende dags adventistene vil miste troen og bli kalde og formelle? Gud for by dette! Skal vi bli forrædere i nettopp det øyeblikk, hvor Gud ville bli mest helliggjort ved vår standhaftighet i våre grunnsetninger? Skulle vi vende oss fra Himmelens glede nettopp nå, hvor vi nesten kan skimte herligheten på den anden bred? Vi lever i den viktigste periode av denne verdens historie. Ved å bevare vår troskap mot Gud kan vi bære det mest fremragende vitnesbyrd om Kristus og sannheten.

En virkelig kristen vil klamre sig mer fast til Guds løfter nå enn noen sinne før. Hans hjerte er, hvor hans skatt finnes, i Himmelen! Når de rette prinsipper foraktes og sviktes, så må de trofaste og sanne utvise deres største nidkjærhet og dypeste kjærlighet; så må de holde mest standhaftig fast ved sannheten, hvor uønsket den enn kan være. Den sanne soldat vil være rede til å utkjempe Herrens slag, når hans fiender er sterkest, og da er det, at seieren vil være mest fullkommen og triumfere mest.

Brødre og søstrer av den samme dyrebare tro, skal vi ikke gi akt på det siste advarselens budskap. Er dette en tid til å bruke Herrens penger til å tjene vor stolthet og vår ærgjerrighet? En tid til å legge jord besittelse til jord besittelse, eller å bygge prektige huse til oss selv og våre barn? En tid til å samle oss skatter her og feste vår kjærlighet til dem her? Herren kommer. I sin store barmhjertighet har han utfridd oss av feiltakelsens mørke, og har tillatt klare stråler av sannhet å skinne inn i våre sjeler. Vi burde åpenbare vor takknemlighet ved å videre gi lyset fra himmelen på en sånn måten, i våre ord og gjerninger, så at andre må bli ledd til å tro de sannheter, vi forsvarer. La oss passe på at vi ikke blir feiet bort av strømmen av verdslighet, idet vi sier således til ikke troende: " Tiden er ikke inne. Bli ikke forskrekkede "Min Herre lar vente på sig." La oss være konsekvente. La våre gjerninger være i overensstemmelse med vor trosbekjennelse.