Review and Herald d. 17. desember 1872

Tilbake

Kristi første komme (del)

Guds Sønn hadde en autoritet som var på linje med den store lovgiverens myndighet. Han visste at hans liv alene ville være tilstrekkelig for å forløse falne mennesker. Han stod like mye høyere enn mennesker som hans edle, plettfrie karakter og opphøyde verdighet som leder for alle de himmelske hærskarer var høyere enn menneskers verk. Han er avglansen av Guds herlighet, ikke bare utseende og egenskaper, men også i sin fullkomne karakter.

Blodet av offerdyr kunne ikke tilfredsstille Guds krav som et forsonende offer for overtredelsen av hans lov. Dyrenes liv var av mindre verdi enn overtrederens, og derfor kunne de ikke være en soning for synd. Gud godtok disse ofringene bare som et forbilde på sin Sønns offer.

Et menneske kunne heller ikke sone for mennesker. Menneskets syndige, falne natur ville gjøre det til et ufullkomment offer, et sonoffer av mindre verdi enn Adam før fallet. Gud skapte mennesket fullkomment og rettferdig, og etter at mennesket falt i synd ville Gud ikke kunne godta noe offer som ikke var av høyere verdi enn mennesket var i sin fullkomne og uskyldige tilstand.

Guds egen Sønn var det eneste offer som fullt ut kunne tilfredsstille Guds fullkomne lovs krav. Englene var syndfrie, men de stod under loven. De var selv underlagt den. De var utsendinger som skulle gjøre Kristi vilje og bøye seg fremfor ham. De var skapte vesener og stod selv på prøve. Men Kristus var ikke underlagt noen forpliktelse. Han hadde makt til å gi sitt liv og til å ta det igjen. Han hadde ingen plikt til å ta på seg forsoningsverket. Hans offer var frivillig, og hans liv var av tilstrekkelig verdi til å frelse mennesket fra dets falne tilstand.

Guds Sønn var i Guds skikkelse, men han så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Da han vandret på jorden som menneske, var han den eneste som kunne si: Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd? Han hadde vært sammen med Faderen i skapelsen av mennesket, og i kraft av sin egen karakters guddommelige fullkommenhet kunne han sone menneskets synd og løfte mennesket opp og bringe det tilbake til sin opprinnelige tilstand.

Offersystemet og prestetjenesten i den jødiske gudstjenesten var innstiftet for å representere Kristi død og hans tjeneste som mellommann. Ingen av seremoniene hadde noen mening eller verdi, annet enn at de viste til Kristus som selv var grunnlaget for hele systemet, og som selv hadde innført det. Gud hadde gjort det klart for Adam, Abel, Set, Enok, Noah, Abraham og de gamle patriarkene, især Moses, at seremonisystemet med ofringene og presteskapet i seg selv ikke var tilstrekkelig til å frelse en eneste sjel.

Offersystemet pekte frem til Kristus. Gjennom dette så Guds barn i gammel tid Kristus, og de trodde på ham. Ofringene var innstiftet av Gud for å minne folket om den fryktelige adskillelsen som synden hadde forårsaket mellom Gud og mennesker som gjorde en soningstjeneste nødvendig. Den forbindelsen mellom Gud og fortapte syndere som ble brutt på grunn av Adams overtredelse ble gjenopprettet gjennom Kristus. Men det uendelige offer som Kristus frivillig brakte for mennesket er et mysterium som ikke engang englene fullt ut kan forstå.

Det jødiske systemet var symbolsk, og det skulle eksistere inntil det fullkomne offer tok plassen til det forbilledlige. Mellommannen, hans stilling og gjerning, ville langt overgå den jordiske, symbolske prestetjeneste i rang og herlighet. Fra Adams dager og helt til den jødiske nasjonen ble et eget folk som var adskilt fra verden, hadde folket blitt fortalt om den frelseren som skulle komme, og som deres ofringer representerte.

Denne frelseren skulle være en mellommann som skulle stå mellom Den Høyeste og hans folk. På denne måten ble det åpnet en vei som gjorde det, mulig for synderen til å komme til Gud i kraft av en annens midlertjeneste. Synderen kunne ikke selv komme, med den syndeskyld som hvilte på ham, og uten noen større fortjeneste enn hans egen. Kristus alene kunne åpne veien ved å bringe et offer som svarte til lovens krav. Han var fullkommen og ubesmittet av synd. Han var uten flekk og Iyte. Vi ville aldri ha visst om syndens fryktelige følger hadde det ikke vært for den uendelige verdien av botemiddelet som ble skaffet til veie. Frelsen for falne mennesker ble sikret til så høy en pris at englene stod i undring og var ute av stand til fullt ut å fatte det guddommelige mysterium i dette at himmelens majestet, som var Gud lik, skulle dø for mennesker som hadde gjort opprør mot Gud.