Kristus vårt håp
Ingen kan unnskyldes med å ta det standpunkt at det ikke er flere sannheter som vil bli åpenbart, og at alle våre forklaringer av skriften skulle være uten feil. Den kjensgjerning, at visse lærdommer er vedtatt som sannhet gjennom mange år fra vårt folk, er ikke bevis for at våre ideer er ufeilbarlige. Tiden kan ikke gjøre feil om til sannhet, og sannheten har krav på at vi er ærlige. Ingen sann læresetning vil miste noe som helst ved inngående undersøkelser. Vi lever i farlige tider og vi skal ikke godta alt som blir erklært som sannhet uten å ha undersøkt det nøye.
Likeledes har vi heller ikke råd til å fornekte noe som bærer Guds ånds frukter, men vi bør være lærevillige, saktmodige og ydmyke i hjerte. Det er noen som setter seg opp mot enhver sak som ikke stemmer overens med deres egne ideer, og ved å gjøre det, setter de deres evige interesser på spill, slik som den jødiske nasjon gjorde det ved å fornekte Kristus. Herren vil at våre meninger skal settes på prøve. For at vi skal komme til å innse viktigheten av nøye undersøkelse av de levende orakler for å finne ut av om vi er i den sanne tro eller ei. Mange som bekjenner seg til å tro sannheten, har slått seg til ro i deres makelighet, i det de sier « Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød» Men Jesus sier til disse selvtilfredse menneskene: - «og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», La oss hver især stille oss selv dette spørsmål: beskriver disse ord nettopp mitt tilfelle? Hvis det gjør det, råder det sanne vitne oss, og sier: «så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være kledd i dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.»
Ut ifra beskrivelsen av Laodikeerne, er det åpenbart at mange ble bedratt i bedømmelsen av deres åndelige tilstand. De betraktet seg selv som rike, som at de var i besittelse av all nødvendig viten og nåde, men allikevel manglet de troens og kjærlighetens gull og Kristi rettferdighet’s hvite klær. De var fattige, utarmet og vandret i gnistene av deres egen ild og var ved å legge seg til hvile i sorg. Jesus sa til dem: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg.«. Denne advarselen ville aldri blitt gitt, dersom det ikke var noen som helst fare for å gå fortapt for dem som bekjenner seg å være Guds barn.
I et språk, som ikke kan misforstås, så blir vår situasjon tegnet opp for oss. Skilt fra Kristus så har vi ingen fortjeneste, ingen rettferdighet. Vår synd, vår svakhet, våres menneskelige utilstrekkelighet, gjør det umulig for oss, at vi skulle kunne tre frem for Gud, dersom vi ikke er ikledd Kristi plettfrie rettferdighet. Vi bør bli funnet i ham, uten vår egen rettferdighet, men med den rettferdighet som finnes gjennom Kristus.
Men det er et håp for enhver «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.«
Dersom Guds kjærlighet ikke blir verdsatt og ikke blir et iboende prinsipp i det harde hjertet og bløtgjør og ydmyker hjertet ditt, så er vi til det ytterste fortapt.
Herren har ingen ytterligere kraft, som Han kan påvirke mennesket med. Han kan ikke gi noe større uttrykk for sin kjærlighet enn den han allerede har gitt. Himmelens rikeste gave er blitt tilbudt helt gratis, om vi bare vil motta den. Hvis demonstrasjonen av Jesu kjærlighet ikke kan smelte og bløtgjøre ditt hjerte, hvilket middel skal så kunne benyttes for å nå deg? Har Kristi kjærlighet enda ikke kunne fremkalle et ærlig svar i kjærlighet og takknemlighet? La det ikke forbli i denne hardhjertede tilstanden en eneste dag til. Lukk opp dit hjerte og ta imot Kristus, himmelens beste gave. La ikke grusom vantro få deg til å avslå den himmelske gave. La ikke Jesus si om deg: «Du ville ikke komme til meg for å få liv».
Kristi hjerte dras stadig mot sympati for det falne mennesket. Mens han var på jorden, var hans eneste misjon å frelse syndere. Han hadde den dypeste avsky for for synden, alt samtidig som han hadde den dypeste medfølelse for synderen. Han sørget over og ble sønderknust fordi mennesker ikke verdsatte og tok imot hans kjærlighet. Himmelens majestet skjulte sin guddommelighet i menneskelighet og drog fra sted til sted gjennom bygder og byer, og underviste om sannheten og utførte mirakler. Selv om mennesker samlet seg i mengder for å høre ham, så var det kun få, som med sympati mottok sannhetens lærdommer, som han forkynte og som alene kunne frelse sjelen.
Hvor få det er som har noe begrep om den smerte som gnaget i Guds sønns hjerte i de tredve år han levde her på jorden. Det lå en skygge av sorg og smerte over hans liv fra krybben til Golgata. Han var en smertens mann og holdt ut en hjertesorg som intet menneske er i stand til å beskrive. Han kunne i sannhet ha sagt: «Går det dere ikke til hjertet, alle dere som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerten som er voldt meg, den som Herren har bedrøvet meg med på sin brennende vredes dag!» Klagesangene 1:12.
Hans lidelser bestod av den dypeste sjeleangst, og hvilket menneske kunne ha sympati med den evige Guds sønns sjeleangst. Selv om han hatet synd av hele sitt hjerte, tok han hele verdens synd på seg, da han trådde veien til Golgata og led overtrederens straff. Uskyldig led han den skyldiges straff, skjønt uten skyld, gav han seg selv for å lide straffen for overtredelsen av Guds lov. Straffen for ethvert menneskes synder tok den evige Guds sønn på seg. Enhvers syndeskyld veide tungt på verdens forløsers’ sjel. Han, som var uten synd, ble gjort til synd for oss, for at vi skulle kunne bli rettferdig i Gud gjennom Ham. I det Han påtok seg menneskeskikkelse, stilte han seg, hvor «han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Som menneske ble Kristus fristet av den Onde med langt større fristelser og prøvelser, med langt større intensitet enn mennesker, fordi Hans natur var bedre enn menneskets. Dette er et dypt mysterie, at Kristus er bundet til menneskeheten med den mest sensitive sympati. De onde gjerninger, de onde tankene, de onde ordene som kommer fra hver sønn og datter av Adam, presser sterkt på Hans guddommelige sjel. Menneskets synder krevde at han sonet for deres skyld, for Han ble menneskets stedfortreder og tok verdens synder på seg. Han bar syndene til enhver synder, for alle deres overtredelser ble lagt på Ham, ”han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn». Selv om syndens skyld ikke var hans, ble hans ånd sønderrevet og knust av menneskets overtredelser.
«hvordan skal da vi slippe unna hvis vi ikke bryr oss om en frelse som er så mye større?» Hebr 2:3.
Der er med fare for vår sjel, at vi overser de forhold som er lagt til grunn, hvilket vi blir kalt til å kjempe for å oppnå frelse. Det er kun gjennom Kristus, som ble gjort til synd for oss, at vi kan oppnå egen frelse, «For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje».
Vi må samarbeide med hele vårt hjerte med Gud, i det vi gjennom tro griper fatt i Jesu rettferdighet, som alene kan frelse oss. Den eneste måte som vi kan bli frelst på er ved å arbeide sammen med Gud. Det er gjennom menneskets samarbeide med Gud at den troende kan komme seirende igjennom denne verden. Vi vil ikke bli funnet uten skyld, dersom vi er tilfredse med å bli drevet av gårde i denne verdens strømmer, og overlate spørsmålet om vår frelse til dem som lærer menneske- tradisjoner og baserer seg på tilsynelatende beviser. Ethvert menneske bør sette seg selv i gang med å utforske sannheten, slik den er funnet i Jesus, og lære å kjenne den ved selv å studere Guds ord. Vi skal ikke basere oss på hva det som er populært å mene. Hva sier din broder A eller broder B? Eller noe annet menneske. Eller hva sier fedrene? Og når vi så har kommet frem til hva Ordet sier, la oss så handle ut ifra det skrevne ord. Det som er skrevet er til vår undervisning, advarsel og trøst.
Kristus er opprinnelsen til guddommelig sannhet. Han kjente høyden og dybden, lengden og bredden og fylden av den guddommelige kjærlighets sympati, slik ingen dødelige mennesker kan kjenne den. Han kjente den salighet som syndere kaster bort dersom de forkaster det himmelske lys, og de redsler som vil overta den sjel som avviser himmelens sannhet….Kristus alene kjenner til betydningen av den evige vekt av herlighet, slik de, som kjemper mot Gud, nekter å ta imot. Kristi gjerning på jorden bestod i å søke og frelse det fortapte.
Hele tiden så han for seg utfallet av sitt komme, dog måtte bloddåpen først gjennomleves, dog verdens synd skulle legges på hans skyldfrie sjel, dog skyggen av en sorg som ikke kan beskrives, var stadig over Ham, dog på grunn av gleden som ventet Ham, så holdt Han ut korsets smerte og skam. Han utholdt alt dette slik at den syndige sjel skal kunne bli frelst, slik at han skal kunne bli opphøyd og utrustet, og kunne få en plass hos Ham ved Hans trone.
Mennesker er smittet av synden og de kan ikke ha en fullstendig oppfattelse av den, hvor avskyelig ondskapen er, så lenge de verner om den. På grunn av synden ble Himmelens majestet rammet, slått av Gud og såret. Frivillig blottet vår guddommelige stedfortreder sin sjel for rettferdighetens sverd, for at vi ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv. Kristus sa: «Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv».
Ingen jordiske mennesker eller noen himmelsk engel kunne ha betalt straffen for synden. Jesus var den eneste, som kunne frelse den opprørske menneskeslekt. I ham var guddommelighet og menneskelighet forent, og det var det som gav offeret Hans den kraften som ble brakt frem på Golgatas kors. Her var det at barmhjertighet og sannhet ble forent, rettferdighet og fred ble seglet med et kyss.
Jesus kalles «Herre, vår rettferdighet» og gjennom tro skulle hver eneste en kunne si «Herren, min rettferdighet». Når troen griper fatt i denne Guds gave, vil takknemlighet og prisverdighet være på våre lepper, og vi vil kunne si: «Se, Guds Lam, som tar bort verdens synd». Slik skal vi bli i stand til å fortelle de fortapte om frelsesplanen, at mens verden lå under lovens forbannelse og fortjente døden som straff, kom Herren med barmhjertighetens vilkår til den falne synder i håpløshet, og har brakt oss meningen og verdien av hans nåde. Nåde er ufortjent kraft. Englene, som ikke kjenner til synd, forstår ikke hva det betyr å bli gitt nåde. Men vår syndighet kaller på en barmhjertig Guds nåde. Det var nåde som sendte oss vår frelser for å oppsøke oss som villfarne og bringe oss tilbake til hans flokk.
Ingen gjerninger, som en synder kan utføre, vil være gode nok til å kunne frelse hans sjel. Lydighet er alltid Skaperens fortjeneste, slik han utstyrte mennesker med for å kunne tjene Ham. Gud krever alltid gode gjerninger av mennesket, men gode gjerninger kan i seg selv ikke føre til egen fortjeneste av frelsen. Det er umulig for mennesket å frelse seg selv. Mennesker kan bedra seg selv med tanke på denne sak, men det kan ikke frelse seg selv. Kristi rettferdighet alene kan tjene til dets frelse, og det er Guds gave. Det er den bryllupskledning som er beredt for deg, i hvilken du kan være en velkommen gjest ved Lammets bryllupsmåltid. La troen gripe fatt i Kristus uten å drøye, og du vil bli en ny skapning i Jesus, et lys for verden.
afsn nr:1 | |
afsn nr:2 | |
afsn nr:3 | |
afsn nr:4 | |
afsn nr:5 | |
afsn nr:6 | |
afsn nr:7 | |
afsn nr:8 | |
afsn nr:9 | |
afsn nr:10 | |
afsn nr:11 | |
afsn nr:12 | |
afsn nr:13 | |
afsn nr:14 | |
afsn nr:15 | |
afsn nr:16 | |
afsn nr:17 | |
afsn nr:18 | |
afsn nr:19 | |
afsn nr:20 | |