Review and Herald d. 22. desember 1891

Tilbake

I Kristus er alle like

Den mest fremtredende engel i himmelen ville ikke ha maktet å betale løsesummen for et eneste fortapt menneske. Kjeruber og serafer har bare slik herlighet og ære som Skaperen gir sine skapninger. Menneskets forsoning med Gud kunne bare bli gjennomført av en mellommann som var likestilt med Gud, og hadde egenskaper som ville gi ham den nødvendige verdighet til å forhandle med Gud på menneskets vegne og til å representere Gud overfor en fallen verden. Menneskets stedfortreder og pant må ha menneskets natur, og ha forbindelse med menneskeheten han skal representere. Som Guds sendemann må han ha del i guddommelig natur og ha forbindelse med den evige Gud for å kunne åpenbare ham for verden og være mellommann mellom Gud og menneskene.

Det var bare Kristus som kunne fylle slike krav. Idet han kledte sin guddom i menneskelighet, kom han til jorden for å bli kalt Menneskesønnen og Guds Sønn. Han var garantist for mennesket og sendemann for Gud. Som menneskenes garantist kunne han på deres vegne fylle lovens krav til rettferdighet, og som Guds representant skulle han åpenbare Guds karakter for en fallen menneskehet.

Som verdens frelser hadde han kraft til å dra mennesker til seg, stille deres angst, spre mørket de var i, inspirere dem med håp og mot og sette dem i stand til å tro at Gud var villig til å ta imot dem på grunn av deres guddommelige stedfortreders fortjeneste. Vi som er gjenstand for Guds kjærlighet, burde alltid være fylt av takknemlighet for at vi i Himmelen har en mellommann, en talsmann og forbeder som fører vår sak hos Faderen.

Vi har alt vi behøver for å kunne tro på Gud og ha tillit til ham. Når en jordisk konge ville gi sitt største pant på at han mente å holde sitt ord, gav han sitt barn som gissel inntil løftet var oppfylt. Legg merke til Faderens pant på hans trofasthet. Da han ville forsikre menneskene om at hans beslutning var ugjenkallelig, lot han sin enbårne Sønn komme til verden for å ta menneskelig natur, ikke bare for noen få korte leveår men for at han skulle beholde denne naturen i Himmelen, som et evig pant på Guds trofasthet. Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt og kjærlighet hos Gud. "Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det" (l Joh 3,1).

Ved tro på Kristus blir vi medlemmer av den kongelige familie, Guds arvinger og Kristi medarvinger. I Kristus er vi ett. Når vi får øye på Golgata og ser kongesønnen som i menneskets natur og på menneskets vegne bar lovens forbannelse, forsvinner alle nasjonale og sekteriske forskjeller og all klasse og rasestolthet. Lyset fra Guds trone som skinner på Golgata kors, gjør for alltid slutt på de rase- og klasseskiller som mennesker har skapt. Folk fra alle samfunnslag blir medlemmer av en eneste stor familie, barn av Himmelens konge. Ikke ved den makt verden gir, men på grunn av Guds kjærlighet, han som gav Jesus til et liv i fattigdom, sorg, lidelse og ydmykelse og til en skammelig og smertefull død, for at han skulle føre mange sønner og døtre til herlighet.

Det er ikke menneskets posisjon, verdslig visdom, kvalifikasjoner eller evner som har verdi i Guds øyne. Intellektet, forstanden og evnene er gaver fra Gud som skal brukes til hans ære og til å bygge opp hans evige rike. Det er den åndelige og moralske karakteren som betyr noe i Himmelens øyne, og som vil overleve graven og bli herliggjort med udødelighet for all evighet. Verdens konger som ble så høyt æret, vil aldri komme frem fra graven de ble lagt i. Rikdom, ære og visdom hos mennesker som tjente fiendens sak, kan ikke gi arv, posisjon eller ære i den kommende verden. Bare de som har verdsatt Kristi nåde som gjorde dem til Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger, vil stå opp fra graven og bære Frelserens bilde.

Alle som blir funnet verdige til å bli regnet som medlemmer av Guds familie i Himmelen, vil betrakte hverandre som Guds sønner og døtre. De forstår at de får styrke og tilgivelse fra den samme kilde, fra Jesus Kristus som ble korsfestet for deres synder. De vet at de må vaske sin karakters klær i hans blod for å kunne bli godtatt av Faderen i hans navn, om de ønsker å være med i de helliges forsamling, kledt i rettferdighetens hvite klær.

Hvordan ser Jesus på dem som er blitt ett med ham, med tanke på det som skiller menneske fra menneske, som rase, hudfarge, posisjon, rikdom, fødsel eller fremgang? Hemmeligheten ved enheten er at i Kristus er alle troende like. Årsaken til all ulikhet, uoverensstemmelse og til alt som skiller, er at menneskene ikke har forbindelse med Kristus. Kristus er det midtpunktet alle skulle dras mot, for jo nærmere vi kommer dette midtpunktet, desto nærmere kommer vi hverandre i medfølelse, sympati og kjærlighet, fordi vi får mer av Jesu karakter og bilde. Gud tar ikke hensyn til person eller rang.

Jesus visste hva verden kunne tilby, men han var ikke opptatt av den. Med sin sjels storhet, sin opphøyde karakter og sin prinsippfasthet var han høyt hevet over verdens skikk og bruk. Profeten sier at "han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe" (Jes 53,3). Likevel kunne han ha blitt regnet med blant de fremste på jorden. De mest høytstående ville ha søkt hans gunst, hadde han nedverdiget seg til å ta imot deres hyllest. Men han ønsket ikke menneskers ros. Han var upåvirket av all menneskelig innflytelse. Rikdom, posisjon, verdslig rang og menneskelig storhet betydde lite for ham som hadde forlatt Himmelens prakt og herlighet, han som ikke hadde noen jordisk glans og prakt, som ikke var opptatt av luksus og ikke smykket seg med noe annet en ydmykhet.

De små i samfunnet, de fattige, de bekymrede og sliterne fant ikke noe i Jesu liv og eksempel som tydet på at han ikke kjente til deres vanskeligheter og stressende situasjon - og ikke kunne føle med dem i deres fattigdom og bekymring. Hans beskjedne dagligliv i små kår samstemte med hans ringe fødsel og forhold. Den evige Guds Sønn, Herren over liv og herlighet, ydmyket seg og nedverdiget seg til et liv i små kår, så ingen skulle behøve å føle at de ikke hadde rett til å komme til ham. Han tok imot alle. Han valgte ikke ut noen få venner til fordel for andre. Det bedrøver Den Hellige Ånd når fordom stenger mellom mennesker, særlig blant dem som bekjenner seg til å være hans barn.

Kristus ga verden et eksempel på hvor fullkomment mennesket kan være når det er forenet med Guddommen. Han viste verden en ny form for storhet ved den nåde, godhet og kjærlighet han la for dagen. Han ga menneskene en ny forståelse av Gud. Som menneskehetens overhode underviste han menneskene om prinsippene for Guddommens styresett. Han viste hvordan det er mulig både å være nådig og rettferdig. Men denne foreningen av nåde og rettferdighet innebar ikke noe kompromiss med synden, eller at det var mulig å sette rettferdigheten til side. Men ved at hvert av disse guddommelige prinsippene fikk sin forutbestemte anvendelse, kunne det bli vist barmhjertighet når syndige, ubotferdige mennesker måtte straffes. Det var ikke nødvendig å sette medlidenheten og godheten ut av kraft. Og det kunne bli øvet rettferdighet ved å tilgi den angrende synder. Prinsippet behøvde ikke å settes til side.

Alt dette ble mulig fordi Kristus både tok menneskets natur og hadde del i Guddommens egenskaper. Han plantet sitt kors mellom menneskeheten og Guddommen og laget en bro over avgrunnen som skilte synderen fra Gud. "Det er jo ikke engler han tar seg av; men han tar seg av Abrahams ætt. Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjenesten for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,16-18). "For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd" (Hebr 4,15).

”En øversteprest blir alltid valgt ut blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan vise mildhet mot dem som er uvitende og farer vill, fordi han selv er underlagt svakhet og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. Ingen tiltar seg denne verdigheten selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron. På samme måte har heller ikke Kristus gitt seg selv den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud, som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.Slik sier han også et annet sted: Du skal til evig tid være prest av samme slag som Melkisedek. Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham, han som av Gud ble kalt øversteprest av samme slag som Melkisedek.” (Hebr 5,1-7).

Jesus kom for å kunne gi moralsk kraft i tillegg til menneskets egen innsats, og hans etterfølgere må ikke i noe tilfelle miste Kristus av syne, han må være deres eksempel i alt. Han sa: ”Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten" (Joh 17,19). Jesus legger sannheten frem for sine barn, for at de skal se den. Ved å være opptatt av den blir de ved hans nåde forvandlet fra overtredelse til lydighet, fra urenhet til renhet, fra synd til et rettskaffent liv.