The Signs of the Times d. 12. januar 1882

Tilbake

Iblant Petaluma-menighetene.

November 25, Jeg forlot Oakland for å reise til Petaluma. Der fant jeg et hyggelig hjem hos bror Chapmann og hans familie, hvor jeg alltid siden har vært hjertelig velkommen. På sabbaten talte jeg fritt til den lille forsamling, som ærer Guds helligdag og samles for å tilbe Ham. Et vitnesbyrdmøte fulgte, 16 vitnesbyrd ble båret frem. Vi skjønte, at Herrens nærvær ikke er begrenset til store forsamlinger, der hvor 2 eller 3 er samlet i Hans navn, møter Han dem. Alle synes å være styrket og oppmuntret. Jeg følte Kristi liflige fred. Jeg var i fysisk dårlig form den dag, men det dyrebare bevis på Guds gunst ga meg mer igjen, enn det jeg hadde gitt.

Jeg kunne ønske, at våre mindre menigheter oftere kunne bli besøkt. De trofaste, som står fast og forsvarer sannheten, ville føle seg oppmuntret og styrket ved sine brødres vitnesbyrd. De få fanebærere i Petaluma har hatt mye å kjempe mot: urimelige, opprørske mennesker har gjort sitt ytterste for å ta motet fra alle, som ønsket å ta vare på sannheten i rettferdighet. Men disse uharmoniske elementer har forlatt menigheten. De forlot oss, for de hørte ikke til blant oss. De, som nu kommer fra sabbat til sabbat har fred med hverandre og er i harmoni med Guds verk.

Vår nådefulle Frelser speidet nedover tidens elv, og så alle de farer, som nå i de siste dager omgir Hans utvalgte. Til vår oppmuntring erklærer Han i form av profeten Malakias`` ord: ”De som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og hørte, hva de sa. Hos Ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer Hans navn. Den dagen, når jeg gjør Mitt Verk, sier Herren, Allhærs Gud, skal de være Min eiendom, og Jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham.” Malakias 3, 16. 17.

Selv om menighetsmedlemmer jobber trofast for å bygge opp sannhetens sak, vil de likevel ikke unngå baktalelse, falskhet, løgn og sladder. ”Alle, som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus skal bli forfulgt.” 2. Tim. 3, 12. Deres faste, støtte kurs er en konstant irettesettelse for den vantro, stolte og egenkjærlige og hyklerske trosbekjenner. De oppriktiges bønner og formaninger forstyrrer ”trosbekjennerens” verdslige ergjerrighet, og han beslutter å kaste forakt over de trofaste etterfølgere av Jesus. Han vil fordreie, forvanske og mistolke kjensgjerningene, ved hjelp av den samme ånd som fariseerne ble besjelet av, når de gjorde motstand mot Kristus.

Jesus mister ikke sitt folk av syne. Han vet, de må møte hindringer. Det krever kun liten innsats å flyte med den populære strøm, men de som vil nå de udødelige strender må kjempe mot vind og tidevann. Det finns en falsk form for kristendom, som ikke har noen kraft til å gjennomføre en reform. De som har den elsker å opponere og rakke ned på andres tro. Deres religion kommer ikke til syne på handelsplassen, i familien eller på arbeidsplassen. Deres åndelige innflytelse gjør sig gjeldende i verdens korrupte kanalsystem.

Kristi sanne etterfølger må ikke bli mismodig, når han møter forakt fra denne klasse mennesker. Den elskelige apostel uttrykte det således: ”Det må ikke undre dere brødre, om verden hater dere.” 1. Joh. 3, 13. Og Frelseren minner sine disipler om det samme, idet Han sier: ”Hvis verden hater dere, skal dere vite, at den har hatet Meg først.” Joh. 15, 18. De som er trofaste mot Gud, vil ikke bli skadd av kritikk eller motstand. Tvert imot, de vil utvikle dyder, som ikke utvikles i fremgangens solskin. Tro, tålmodighet, ydmykhet og kjærlighet vil knoppes og blomstre, når det er overskyet og mørkt.

Hvert enkelt menighetsmedlem skulle holde Guds kjærlighets flamme klart brennende i sine egne sjeler, så at den også kan skinne klart for andre. Det står alt for mye på spill for oss, om vi tillater åndelig sløvhet å få innpass hos oss. Lat oss ta oss i vare for å dyrke en motvilje mot åndelige møter og åndelige plikter. La oss resolutt bekjempe åndelig latskap, som er så drepende for kristen vekst og liv.

En sunn og fremgangsrik menighet vil gjøre en aktiv, personlig innsats for å gjøre godt og således frelse sjeler. Dette vil være en konstant motivering for enhver velgjerning. Sådanne kristne vil arbeide med større alvor enn andre for å sikre sin egen frelse. De slumrende krefter vil våkne, hele sjelen blir inspirert av en uovervinnelig beslutning om å vinne Frelserens bifall og få høre: et ”vel gjort” og få lov til å bære seirvinnerens krone.

Jeg vil oppmuntre dem, som samles i små grupper for å tilbe Gud. Brødre og søstrer bli ikke motløse, fordi dere er få. - Det tre som står alene på sletten, strekker sine røtter dypere ned i bakken, sprer sine grener lenger ut til sidene, og vokser seg sterkere og mer symmetrisk, når det kjemper alene mot stormen eller fryder seg alene i solskinnet. Således også med den kristne; isolert fra andre, er det mulig å lære å stole helt på Gud og samle styrke og mot fra enhver kamp.

Må Herren velsigne alle spredtboende og ensomme og gjøre dem til effektive arbeidere for Ham. Den kristne skulle ikke være tilfreds med bare å være en flink forretningsmann. Han skulle ikke være så opptatt av verdslige forretninger, at han knapt nok har et ledig øyeblikk, så han kan få tid til rekreasjon og vennskap til beste for andre; Det er også viktig for ham å finne tid til å kultivere sitt eget sinn og til å søke sin egen sjels velferd. Energi og flid i forretningsanliggender er anbefalelsesverdig, men det burde ikke føre til, at vi forsømmer den kjærlighet til Gud og medmennesker, som Bibelen pålegger oss.

Jeg ønsker, at vi alle ville huske, at verdslige mennesker føler frihet til å iaktta og kritisere Kristi bekjennende folk. Den måte vi behandler dagliglivets problemer på, våre holdninger i forhold til andre blir kommentert med iver og alvor. Det, vi sier i menigheten, har ikke så store konsekvenser som våre holdninger hjemme og blant naboene. Det vennlige ord, den omtenksomme handling, sann høflighet og gjestfrihet, vil konstant øve en innflytelse til fordel for den kristne religion. La ingen av oss bli gjenstand for følgende omtale: ”Religionen har ikke gjort ham bedre. - De kristne er like selvdyrkende, like verdslige, like umenneskelige handelspartnere, som før de ble kristne.” Alle, som bærer sådanne frukter jager folk bort fra Kristus, i stedet for å samle dem til Ham. De plasserer hindringer i veien for dem, som de ved en sikker kurs kunne ha vunnet for Jesus. Det er vår plikt som kristne å gi verden et ufeilbart bevis på, at vi adlyder det store bud: ”Du skal elske din neste som deg selv,” Matt. 22, 39. Det samme bud som også er Frelserens gjyldne regel: ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.” Matt. 7, 12.

Herren velsigne menigheten i Petaluma. Brødre, glem ikke disse små og isolerte gruppers behov. Dere vil finne, at Kristus vil være en av gjestene i deres små forsamlinger.