The Signs of the Times d. 19. januar 1882

Tilbake

Iblant Healdsburg menighetene

Etter å ha forlatt Petaluma besøkte jeg menigheten I Healdsburg. Sammen med søster Rogers reiste jeg med min egen hest og vogn, idet jeg håpet på at det ville gagne min helse. Etter en tur på trettitre engelske mil fikk vi en varm velkomst hos bror Og søster Harmon. Disse venner møblerte et behagelig rom til mig, hvor jeg kunne skrive eller hvile uforstyrret, og de gjorde alt som sto i deres makt for min helse og mitt velvære.

Jeg var langt fra å være i god form, men jeg følte likevel plikt til å skrive om viktige emner, som ikke kunne tåle noen utsettelse. Da jeg ikke var i stand til å sove mer enn noen få timer om natten, sto jeg opp kl 3 og skrev ved lampelys. Et sådant press på sinn og legeme kunne ikke tåles lenge. Intense øyensmerter tvang mig snart til å legge skrivinga til side.

Dette var en alvorlig prøve. Mine tanker synes å sluke mig. Jeg følte en ustoppelig bekymring for Herrens sak, særlig for de institusjoner, som Hans Egen hånd hadde startet. Der er stor mangel på åndelig liv blant oss. Åndelig urenhet ses og føles overalt. Etterhånden som de trofaste fanebærere faller på sine poster, blir det et tomrom.

Hvem vil komme og fylle deres plasser, arbeide med uselvisk interesse for Guds sak? Som jeg tenkte på denne saken, var min sjel tungt tynget dag og natt. Jeg følte, jeg trengte min manns hjelp. Fremtiden så mørk og ensom ut. Tynget ned av sykdom og en enda tyngre byrde av omsorg, engstelse og sorg, visste jeg, at hvis Herren ikke kom mig til unnsetning, hvis Gileads balsam ikke ble tilført min sjel og min kropp, kunne ikke jeg arbeide lengre.

Dog, tanken om å bli ubrukelig var for skremmende, jeg kunne ikke huse den et øyeblikk. Det forekom mig at døden var å foretrekke. Satan hadde besluttet, at mitt vitnesbyrd med advarsler, oppmuntringer og irettesettelser ikke skulle rekke frem til folket. Jeg følte mig tvunget til å gå fremad, men jeg følte mig kraftløs. Natt etter natt drømte jeg, at min mann og jeg sammen jobbet for å bringe sjeler til Kristus, og jeg våknet for å finne, at jeg var alene i kamp med mørkets makter. O, hvor jeg lengtet etter hvilen i Kristus! Jeg tenkte på, hvordan Han engang stilnet bølgene, som stormen lekte med i Galileasjøen, og jeg bad om, at Hans stemme måtte tale fred til min sjel. Jeg ydmyket mig selv for Gud, og ærlig og alvorlig sendte jeg mine bønner til nådens trone. Min tro ble prøvd til det ytterste. Jeg fikk ikke noe direkte bevis på, at mine bønner var besvarte, men jeg besluttet å gå til arbeidet som om jeg hadde mottatt den hjelp, jeg så sårt trengte.

På sabbaten var jeg på et møte, og jeg stolte på, at Gud ville støtte mig. Da jeg talte til menigheten ble jeg trøstet og styrket. Herren ga mig fred og hvile i Ham. Jeg følte en byrde for ungdommen, og mine ord ble spesielt rettet mot dem. De lyttet oppmerksomt med tårevåte øyne. Ved avslutningen av mine bemerkninger, bad jeg alle som ønsket å bli kristne om å komme frem. Tretten svarte. Disse var alle barn og unge, fra 8 til 15 år, som således viste deres beslutning om å begynne et nytt liv. Sådan et syn var nok til å bløtgjøre det hardeste hjerte. Brødrene og søstrene, særlig foreldrene til barna, syntes å være dypt berørt. Kristus har fortalt oss, at det er glede i Himmelen over en synder, som angrer. Engler betraktet denne scene med glede. Nesten alle, som kom frem, talte med få ord om sine håp og sin beslutning. Sådanne vitnesbyrd stiger opp som røkelse til Guds trone. Alle hjerter følte, at dette var en dyrebar stund. Guds nærvær var hos oss.

Jeg forsøkte å påvirke fedrene og mødrene til å skjønne, at det nå var deres plikt å lede disse uerfarne unge på den sti som er banet for Herrens løskjøpte. De trenger nå særlig omsorg og følsomhet og alvorlig bønn. Ungdommene har alt å lære om det kristne liv, og de skulle daglig motta tålmodig, trofast undervisning. Ungdommen kan ikke vinnes til tjeneste for Gud ved å finne feil hos dem eller andre, de kan heller ikke vinnes ved tvang. De skal vinnes ved kjærlighet. Dette krever tid og anstrengelse. Foreldre må gi slipp på sin medfødte selvsikkerhet. De har ikke råd til å kaste dyrebare timer bort med klær og sladder. De må lukke sine ører for verdens fristelser, for kjødets lyst og for djevelen. De må begynne å arbeide alvorlig for Kristus – begynne som misjonærer hjemme, idet de selv følger tett i Frelserens fotspor, så de kan være et rett eksempel for sine barn.

Fedre og mødre, vil dere ikke gjøre dere denne uleilighet for å frelse deres elskede barns sjeler? Har dere ikke tilstrekkelig motivasjon? Har ikke dette arbeid uendelig større konsekvenser enn deres timelige affærer? Å vinne den hele verden ville ikke kunne erstatte en sjel. Dere trenger daglig den ånd, som beveget vår Frelser til å komme til Jorden for å lide og dø for oss, Han gråt, kjempet og bad om at fortapte mennesker skulle bli frelst. Hva vil dere gjøre for å frelse deres egne sjeler og deres kjære barns?

Alvor og Iver kreves i dette arbeid. De unges fordervelige tilstand, som er så smertelig synlig alle vegne, idet de forakter hindringer og trosser lover, skulle vekke enhver forelder til besluttsom, effektiv handling. De korrupte forhold i våre storbyer burde forskrekke oss. Likevel sover fedre og mødre. Hvor mange reiser ikke fra landet til disse byer, som er rugekasser for kriminalitet, for at deres barn skal få en utdannelse! Som Lot velger de det, som synes mest fordelaktig uten å ta hensyn til den moralske innflytelse. For sent oppdager de synden og dumheten i deres avgjørelse. De plasserer sine barn hvor fristelsen til utsvevelser og kriminalitet er nesten uimotståelig, hvor de daglig assosierer sig med ungdom med utsvevende vaner og korrupt moral, likevel er de ikke omhyggelige nok med å gi dem skikkelig instruksjon og sund begrensning. Hvis den unge er væpnet med religiøse prinsipper, kan den unge passere trygt gjennom ildprøven; men hvis de ikke har lært daglig å be Gud om styrke, vil de bli beseiret. Ødeleggelsens verk er gradvis. Barnas føtter blir satt på stien, som leder bort fra renhetens, integritetens og hellighetens vei, og foreldrene, som er blindet av stolthet og verdens skikker, ser ikke faren, før et stort svelg skiller dem fra barna, og da er alt for sent.

Vi burde bringe våre barn tidlig til Kristus og lære dem at Han alene kan bevare dem fra fristerens makt. Jeg vet, at foreldre ikke gjør alt de kan gjøre i den retning. Utrettelig årvåkenhet og bønn er de våpen vi skal bruke for å overvinne fienden. Foreldre tillat ikke Satan å fjerne barna fra deres hender. Han vil ofte tilskynde dere og si: ”Dere må tilfredsstille deres barn, så de blir hos dere;” men det motsatte vil skje! - det er denne ukloke tilfredsstillelse som skiller deres barn fra dere, og leder dem inn i bedragerens rekker.

Jeg ser med interesse tilbake til den sabbat, jeg fikk oppleve i Healdsburg. Måtte Herren velsigne alle som den dag hadde moralsk mot til å løfte korset. Fristelser vil angripe dem voldsomt så sikkert som Satan lever. De må søke styrke hos Kristus for å motstå det ondes makt. Vi frykter, at de eldre medlemmer i kirken ikke alle var forberedt på å lede disse ungdommer på veien til himmelen. Det er vanskelig for dem som har fremelsket en selvrettferdig, fariseisk ånd å stige ned til enkeltheten i en ydmyk, eksperimenterende religion. De trenger å få sine egne hjerter bløtgjort og underkuet av Den Hellige Ånd, så vil de være i stand til å vinne barna for Kristus.

Vi skulle anstrenge oss for å gå inn i ungdommens følelsesverden, sympatisere med dem i deres gleder og deres sorger, deres konflikter og deres seire. Jesus forble ikke i Himmelen, borte fra de sørgende og de syndige, men Han kom ned til denne verden, så Han kunne bli kjent med svakhetene, lidelsene og fristelsene den falne menneskeslekt var utsatt for. Han nådde oss, der vi var, så Han kunne løfte oss opp. Sådan skulle også vårt arbeid være. Vi må komme til ungdommen, der de er, vi må gjøre deres sak til vår sak, hvis vi skal gagne dem. Jeg håper, at du som har større erfaring, som selv har vist kun liten styrke til å motstå fristerens makt, ikke vil behandle dem hardt, eller vil betrakte deres anstrengelser med likegyldighet. Jeg anmoder dere inntrengende om å være så tålmodig med disse lammene i flokken som dere ville ønske andre ville være med dere. Gud har skapt oss således, at selv de sterkeste ønsker sig sympati. Hvor meget mer trenger barn den. Bare et medfølende blikk vil ofte berolige og styrke et prøvet og fristet barn.

Jesus kaller på enhver vandrer og sier; ”Min sønn giv Mig ditt hjerte,” ”Vend om til Mig, sier Herren, Hærskarenes Gud, så vil Jeg vende om til dere, sier Herren, Hærskarenes Gud.” Sak. 1, 3. og Sal. 103, 3 sier: ”Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer”. Han venter med medlidende kjærlighet for å lytte til deres bekjennelser på veien og for å akseptere deres anger. Jesus venter på et eller annet takknemmelighetstegn fra oss, på samme måte som en mor venter på et gjenkjennelsens smil fra sitt elskede barn. Den store Gud lærer oss, at vi skal kalle Ham Far. Han ønsker at vi skal skjønne hvor inderlig og ømt Hans hjerte føler med oss, når vi prøves og fristes. ”Som en Far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren Sig over dem, som frykter Ham.” Sal. 103, 13. En mor kan lettere glemme sitt barn, enn Gud kan glemme en sjel, som stoler på Ham.

De unge skulle konstant vokse i nåde og i kunnskap om sannheten. Skaperen av alt, og i hvem alle kunnskapens skatter bor, har lovet å være lederen i deres ungdom. Han som har vunnet seir over alle onde makter for deres skyld ber om deres hyllest. Det finnes ikke noen høyere kunnskap enn kunnskapen om Ham som er liv og fred, eller noen renere, dypere følelse enn kjærligheten til vår Frelser.

Mange foreldre har ved misforstått ”stolthet” tillatt deres barn å vokse opp med vaner, som gir dem selvisk tilfredsstillelse; kanskje foreldrene har gitt etter for barna, for det har krevd mindre av dem, enn hvis de skulle sette skikkelige grenser for dem. Nu bør de arbeide alvorlig og i bønn til Gud, at Han vil fjerne deres eget dårlige forarbeid, og at Han i stedet vil rette på barnas karakterer. Disse fedre og mødre går inn på et område, hvor de må gå inn i nærkamp mot Satan og Hans engler. Det er fristelser overalt for å fange de troskyldige. Gudløse, korrupte ungdommer utøver en sterk innflytelse for å lede andre inn på forbudte stier. Disse hører til blant Satans dyktigste agenter. Hvis foreldre ville oppdage og med held motarbeide den arge fiendes fremstøt, ville deres egen forståelse og resonnerende evner bli vekket og styrket av Guds Ånd. Ethvert medlem i menigheten har plikt til å stå som en trofast vaktpost. De som elsker verden vil ofte nærme sig under skalkeskjul av vennskap og prøve på å introdusere verdens skikker og praksis. La enhver sann soldat i Herrens hær stå parat til å motstå Satans lokkemidler.

Når ungdommene prøver på å fri sig fra Satans kontroll, vil han fordoble sine fristelser. Idet han forsøker å dra fordel av deres uvitenhet og mangel på erfaring, prøver han på å skjule forskjellen på rett og galt. ( Han prøver å gjøre skillelinjene utydelige). Han forvandler sig til en lysets engel, og bedrar ved løfter om glede på forbudte stier. Hvis ungdommen har fått for vane å følge tilbøyelighet fremfor plikt, vil de finne det vanskelig å motstå fristelse. De ser ikke faren ved å tilfredsstille sig, - blott en gang med forbudte gleder.

Satans fristelser (forslag) vil vekke opp enhver dvelende fordervelse i hjertet. De sterke ønsker, som foreldrene ikke har ledet i den rette kanal; - gale vaner, som er blitt tilfredsstilt så lenge, at de er blitt den annen natur, vil reise sig som en bevæpnet mann så den unge følger Satans fristelse. Ofte vil forstand og samvittighet tale til ingen nytte. O, da skulle det være fedre og mødre i Israel som kunne redde disse ungdommer fra Satans feller! Vil det være tilstrekkelig visdom til å utmanøvrere fienden og lede de vandrendes føtter på helliggjørelsens snevre vei?

De eldre medlemmer i menigheten skulle være et eksempel på fasthet og selvkontroll for ungdommen, et eksempel på tålmodig, glad underkastelse av den guddommelige vilje. Måtte Gud forbyde, at fedrene og mødrene selv blir beseiret av Satan. Vi trenger så sårt til deres hjelp. Det finns mange, som bekjenner sig til kristendommen, som er så tilpassede og omskiftelige som været vinterstid i California. Det kan være noen få solskinnsdager, men tåke og regn vil være hyppigere. Barn er kritiske observatører. De legger merke til upåliteligheten (lunefullheten), pirreligheten (grettenheten) og utilfredsheten (tristheten). De ønsker sig ikke en religion, som bærer sådan frukt.

Det finns ingen unnskyldning for en mann med et menneskes evne til å resonnere og med menneskelig erfaring å gi etter for sine følelser og kaste uhygge på alle omkring sig. Kristus sier: ”Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med Mig på Min trone, likesom jeg har seiret og har satt Mig med Min Fader på Hans trone”, Åp. 3, 21. Satan angriper oss på våre svake punkter; men vi trenger ikke å bli overvunnet. Angrepet kan være alvorlig og vare lenge; men Gud har lovet oss hjelp, og i Hans styrke kan vi seire. Jeg bønnfaller mine brødre, at de må bli stadfestede, rotfestede og grunnfestede i sannheten. Studer Bibelen flittig og i bønn. Forskriftene og løftene i Guds ord vil bevæpne deg med guddommelig kraft, så du kan motstå fienden. ”Ditt Ord” sier salmisten ”har jeg gjemt i mitt hjerte, for at jeg ikke skal synde imot Deg”. Sal. 119, 11. Satan vil bli forvirret og beseiret, når han finner hjertet opptatt med Guds sannhet. Vi trenger til ofte å befinne oss ved nådens trone i alvorlig, ærlig, utholdende bønn, idet vi forener vår menneskelige svakhet med Allmaktens krefter. Herren vil gi oss seir.

Gud ønsker, at menigheten i Healdsburg skal bli sterk i Ham. Det kan de bli, hvis de vil skjule selvet bak Kristi kors. De som foretrekker kjærlighet til selvet og har et ønske om selvopphøyelse åpner sjelen for fristelser, som setter forstanden til side og svekker vurderingsevnen. La oss ydmyke oss under Guds mektige hånd, så vil Han opphøye oss på rette tidspunkt. Det skal utføres en jobb for vår Mester. Det finnes sjeler, som ved hjelp av vår innflytelse kan bli ført til Kristus. Hvem er villig til av hele hjerte å engasjere sig i dette arbeid?

”De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd, som de strør ut; de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.” Sal. 126, 5. 6. ”Den som høster får lønn, samler frukt til det evige liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede sig sammen.” Joh. 4, 36
”Din er såtiden, Gud alene kjenner høsten.”
Skjult for vårt syn,
det svake og matte,
er høsttiden skjult i Herren selv.
Dog, ikke glemt ligger sæden der.
Sæden er Jesu generøse offer.

Det synes som om ofret er kastet bort,
forsvundet, død i ørkenen;
men sæden vil vokse sig stærk,
blomstre først; til sidst vil den bære frukt !”