The Signs of the Times d. 21. februar 1878

Tilbake

Fikentreet uten frukt

Jesus hadde tilbrakt hele natten i bønn. Om morgenen, på vei fra Betania, gikk han forbi en frukthage med fikentrær. Jesus var sulten. «Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kanskje kunne finne noe på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke tiden for fikener. Da sa han til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt av deg!» Og disiplene hans hørte det.»

Det var ikke tiden for modne fikener, bortsett fra noen steder, og oppe i høyden på Oljeberget kunne det med rette sies at «det var ikke tiden for fikener.» Fikentrær er slik at frukten kommer til syne før løvet springer ut. Derfor var det naturlig å forvente å finne godt modne frukter på et tre hvor løvet var sprunget ut. Treet Jesus så var vakkert å se på, men etter å ha undersøkt greinene grundig, viste det seg at utseendet var et bedrag, for treet «bar ikke annet enn blad.» For å gi disiplene sine undervisning som gjorde inntrykk, brukte Jesus fikentreet som et bilde. Han ga det moralske egenskaper og brukte det som et middel til å lære dem en guddommelig sannhet.

Jødene framstod som forskjellige fra alle andre nasjoner og bekjente seg til å være fullstendig trofaste mot Gud i himmelen. De var blitt særskilt begunstiget av ham og de hevdet de var mer fromme enn andre folk, mens de i virkeligheten var syndige, fordervet av kjærlighet til verden og grådighet etter vinning. De skrøt av sin gudsfrykt og kunnskap, men var likevel fulle av hykleri og grusomhet og uvitende om Guds krav. Slik var de lik fikentreet uten frukt som strakte ut sine løfterike greiner, tilsynelatende frodig og vakkert for øyet, men hvor Jesus fant «ikke annet enn blad.»

Dagen før hadde vært av stor betydning. Kristus hadde ridd inn i Jerusalem i triumf, og dagen var blitt avsluttet med at han hadde renset templet ved å drive bort handelsmennene fra det hellige området, og han hadde helbredet de syke. Dommen uttalt og fullbyrdet over fikentreet var den siste symbolske handlingen som viste til den framtidige ødeleggelsen av Jerusalem. Da Jesus skuet ut over den dømte byen fra berget, fløt hans ømme og medfølende tårer og han kom med et lengtende rop fra et hjerte som var knust av avvist kjærlighet. «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!»

Jødenes religion med sitt blendende skue av tempel, hellige altere, pompøse ofringer, prester med høye hodeplagg og imponerende seremonier, var ikke annet enn et kunstig dekke hvor det under hersket stolthet, undertrykkelse og ondskap. Løvverket var frodig og vakkert, men treet bar ingen gudfryktig frukt. Neste morgen da de gikk forbi den samme frukthagen så disiplene at fikentreet som Jesus hadde forbannet var vissent og dødt fra rot til gren. Gjennom bildet av dette ufruktbare fikentreet viste Jesus disiplene sine den sanne tilstanden til jødefolket. På samme måte som treet visnet etter at Jesus hadde forbannet det, der det sto vissent og dødt, tørket inn fra roten av, slik skulle alle skrytende hyklere bli ydmyket.

De andre fikentrærne i frukthagen manglet også frukt, men grenene deres var uten løv og ga derfor ingen løfter og ingen skuffelser. Disse trærne uten løv var et bilde på hedningene som ikke påstod at de var svært fromme. Skriftens ord kommer til anvendelse på dem: «... for det var ikke tiden for fikener.» Mens jødene med stolt selvtillit stod fram som om de var overlegne alle andre, følte hedningene i noen grad sine mangler og svakheter og lengtet etter noe bedre, et klarere og sikrere lys som kunne lede deres skritt på vandringen.

Jødene hadde lyttet til Guds røst da han forkynte sin lov fra Sinai, og Gud hadde utvalgt dem som sitt spesielle folk. Men de hadde ikke benyttet sine muligheter fullt ut. Han brakte dem ut fra Egypt og satt dem fri fra egypternes undertrykkelse, og da Israels barn lå i leiren ved Rødehavet og faraos hær kom jagende etter dem, delte han vannet og folket gikk gjennom tørrskodd, mens fienden som forfulgte dem omkom. Slik gikk de også over Jordan og inntok Jeriko da Gud på mirakuløs måte åpnet en vei for dem gjennom vannet og med stor kraft hjalp dem ved byen. De kunne aldri ha gjort gjengjeld mot Gud for velsignelsene han hadde gitt dem ved å gjøre sitt beste i tjenesten for ham. Men de hadde sviktet fullstendig. Da den aller beste gaven himmelen kunne gi ble sendt til dem, gaven i Jesus Kristus, ville de ikke ta imot den. Stolthet og hovmot, kjærlighet til anerkjennelse og utvendig prakt, hadde gjort hjertene deres så harde og blindet deres sinn, slik at de ikke kunne få øye på Jesus Kristus i mannen fra Nasaret.

På overflaten var den jødiske nasjonen religiøs. De var stolte av sitt hellige tempel, prestenes prakt og de imponerende seremoniene ved tjenesten morgen og kveld, de flotte synagogene og ofringene. Her var det et rikt løvverk, vakkert og strålende, som dekket det hule hykleriet, ondskapen og undertrykkelsen som lå i hjertet av all denne forfengelige utvendige prakten. Jødene var privilegerte som hadde blant seg Kristus kommet som et menneske. Denne uvurderlige velsignelsen som Gud hadde gitt dem burde ha utløst en hengiven anerkjennelse av ham. Men i blind fordomsfullhet avviste de den nåde som Jesus tilbød dem. Forgjeves utøste han sin kjærlighet over dem, og de brydde seg ikke om de underfulle gjerningene hans. Sorgen flyktet når han nærmet seg, skrøpelighet og uførhet ble helbredet, urett og undertrykkelse vek skamfullt tilbake når han refset, mens døden og graven ydmyket seg i hans nærvær og adlød hans befalinger. Likevel avviste hans utvalgte folk ham og hans mektige mirakler med forakt. Himmelens majestet kom til sine egne, og hans egne tok ikke imot ham.

Dommen som ble uttalt over det ufruktbare fikentreet symboliserer ikke bare dommen som blir avsagt over jødene, men den gjelder også bekjennende kristne i vår egen tid som er blitt formalistiske, selviske, skrytende og hykleriske.

Den ugjenkallelige dommen avsagt over den jødiske nasjonen, og dens senere fall og undergang, ble illustrert gjennom dommen over det ufruktbare fikentreet. Det er ikke alltid lett å skille den oppriktige og ekte kristne fra forfalskningen. Men når de blir prøvet lik det ufruktbare treet, vil det vise seg at deres karakter er forskjellig, selv om det ytre kan bedra øyet. Falsk og sann fromhet kan være så lik hverandre at det kan være vanskelig for menneskelig visdom å se forskjellen mellom dem. Men den Uendeliges øye ser under det ytre og skiller mellom det tilgjorte og det ekte, tar masken fra hykleren og åpenbarer forskjellen mellom de som skaper hindringer og de som bærer frukt. Kristne som bærer frukt og som utnytter på beste måte mulighetene og privilegiene som Gud gir dem, vil etterligne Kristi eksempel i gode gjerninger og uselviske handlinger.

Den store massen av bekjennende kristne er symbolisert ved det tilsynelatende frodige fikentreet. De gir seg ut for å være gudfryktige uten å velsigne noen med sin dyrebare frukt. Inspirasjonens penn tegner et bilde av denne gruppen for oss. «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene være selvopptatte og pengegriske, brautende, hovmodige og spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige og uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, baktalende, ubeherskede, rå og ondsinnede, svikefulle, oppfarende og innbilske. De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft. Vend deg bort fra slike folk!»

Det er nettopp denne tilstanden vi har i dag. Det er mange som stolt viser fram sin gudsfrykt, slik apostelen beskriver det, de har gudsfrykt i det ytre men fornekter dens kraft ved liv som er uten frukt. Når Kristus ser etter frukt hos dem, finner han bare løv. Stolthet, lysten til å vise seg fram, forfengelighet, selviskhet og undertrykkelse skjuler seg under det grønne løvet. Alt er blitt gjort som himmelens majestet i sin visdom kan gjøre for dem, men på samme måte som jødene fordreier og misbruker de sine hellige privilegier. De er tilfreds med å være de som legger hindringer i veien, og er ikke noe bedre enn verdslige mennesker når det gjelder gode gjerninger. Men de verdslige er bedre stilt framfor Gud fordi de ikke gir seg ut for å ha sann gudsfrykt. De er ikke falske hyklere. De dekker seg ikke med et ytre løvverk for å skjule sin fullstendige mangel på Guds helliggjørende nåde. Det er trist å måtte erkjenne at dagliglivet til mange som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, gjennom sine vanhellige ord og handlinger fornekter selve den religion de bekjenner. Sannhetens og ekthetens juvel er ikke i dem. Derfor dannes ikke håpet om herligheten ved Kristus i dem. De har ingen forbindelse med Gud. Det kreves ikke av oss at vi skal skille oss fra dagliglivets aktive plikter eller avbryte alle forbindelser og alt samvær med verden for å være kristne. Gjør vi dette, følger vi ikke Kristi eksempel. Han var i verden, men likevel ikke av verden. Han arbeidet til beste for dem som var i verden. Han forlot herligheten han hadde hos sin Far og kledde sin guddommelighet i menneskelighet og fornedret seg selv for å møte menneskenes behov for å bli personlig kjent med menneskenes fristelser og svakheter, slik at han kan vite hvordan han kan hjelpe dem som blir fristet.

I bergprekenen framstiller Kristus de kristnes liv som jordens salt. Uten den bevarende og helliggjørende innflytelsen til den kristnes ord og handlinger, ville verden vært fullstendig fordervet og klar for den øyeblikkelige rettferdige dommen som ble uttalt over det ufruktbare fikentreet. Sann tro vil være knyttet sammen med en arbeidende kraft. Fariseerne skilte seg fra verden og opphøyet sin egen fromhet over alle andre mennesker, men verden ble ikke noe bedre av at de levde i den. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Kristus refset denne atskillelsen ved å vise hva som var den kristnes sanne plass i verden: «Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» Det er den kristnes gode gjerninger som inneholder den dyrebare innflytelsen som bevarer verden. Det er gode gjerninger som står i markert kontrast til den fordervede forurensende innflytelsen til verden som viser syndens sanne grusomhet. Gode gjerningers moralske kraft viser alltid synderen oppover til Gud og himmelen. Det er ikke ord og bekjennelser verden trenger så mye nå, som smaken av gode gjerninger. Kristne skulle ha kraft til å trenge tilbake det moralske mørket som truer med å innhylle verden som et likklede. De kan gjøre dette dersom de er knyttet til Gud. I Herrens kraft kan vi gjøre mye for å bli kanaler for lyset. Jesus kommer til oss og forventer frukt. Skal vi skuffe ham når han leter alvorlig, og vil han finne bare løv i våre liv? Jeg bønnfaller alle som bekjenner seg til gudsfrykt inderlig om å lære av liknelsen om det ufruktbare fikentreet. La frukten komme til syne i livet deres i handlinger som vitner om omsorg for medmennesker og i ydmyk og oppriktig hengivenhet til Gud som viser en tydelig forskjell mellom dere og verden ved frukten dere bærer til rettferdighet. Som Kristus sa – det er min Fars vilje at dere bærer mye frukt.

Det er ikke tilstrekkelig for oss å bare ha en holdning hvor vi venter på vår Herre mens vi lar synderne være uten advarsel om å berede seg for denne begivenheten. Kristus krever at vi er våkne arbeidere mens vi venter på hans komme. Han vil gjerne finne oss med en holdning hvor vi ber og arbeider. Kristus forventer ikke at vi skal bare be og meditere. Han forventer frukt som viser dydene til sann gudsfrykt i livet vårt, at vi ikke bare er gode, men også gjør det gode. Sjelen må bli helliggjort ved at den overgir seg til Gud i fullkommen lydighet til hans krav og holder alle hans bud.

Fruktene som vokser på det kristne treet kommer til syne ved at sannhetens lys som Gud har latt skinne på oss helliggjør våre liv og skinner i rettferdige gjerninger og slik har en frelsende innflytelse på verden. Frukten som Jesus søker etter hos sine bekjennende etterfølgere, er Åndens frukter som utvikler seg i våre liv gjennom uselvisk omsorg for og godgjørenhet mot andre og kjærlighet til dem han kom til verden for å frelse. På denne måten kan vi best vise at vi utfører Kristi gjerninger og at vi eier ånden til vår guddommelige herre som gikk omkring og gjorde godt. Den enkelte kristnes ansvar står i forhold til de talenter som er gitt. Kristi sanne tilhengere vil være trær som bærer frukt. Svært mange bekjennende kristne handler som om de er i verden for bare for å tilfredsstille seg selv. De tenker ikke over at Jesus, deres forbilde, ikke levde for seg selv, at selvfornektelse og selvoppofrelse kjennetegnet hans liv, og at dette må kjennetegne også deres liv. Hvis ikke, vil de bli funnet for lette på Guds dag.

I dommen over fikentrærne viste Kristus hvor avskyelig hykleri og hul tilgjorthet er i hans øyne. Han var alltid medfølende med dem som angret oppriktig og han sto alltid klar til å ta imot dem og lege deres plager. Slik viste han at en åpen synder står i en bedre stilling framfor Gud enn bekjennende kristne som ikke bærer noen frukt til hans ære.