The Signs of the Times d. 14. mars 1878

Tilbake

Loven og evangeliet

Da jødene forkastet Kristus, forkastet de grunnvollen for sin tro. I dag gjør kristenheten, som bekjenner seg til å tro på Kristus, en lignende feil som den jødene gjorde, fordi de forkaster Guds lov. De som sier at Kristus er deres eneste håp, mens de viser forakt for moralloven og profetiene, er ikke bedre stilt enn de vantro jøder var. De kan ikke på rett vis kalle synderne til omvendelse, for de kan ikke på en fornuftig måte forklare dem hva de skal vende om fra. Når synderen blir formant til å vende om fra sin synd, har han rett til å spørre hva han skal vende seg fra, hva synd er. De som tror på Guds lov, kan svare at synd er lovbrudd. Paulus stadfester dette når han sier at uten loven ville han ikke ha visst av synden.

Bare de som tror at moralloven fortsatt står ved makt kan forklare forsoningen. Kristus kom for å være mellommann mellom Gud og mennesket, for å føre mennesket tilbake til Gud og lydigheten mot hans lov. Loven kan ikke tilgi den som overtrer den. Jesus alene kan betale synderens gjeld. Men den kjensgjerning at Jesus betalte den angrende synders gjeld, gir ikke synderen rett til å fortsette med å overtre Guds lov. Fra den stund må han leve i lydighet mot den.

Guds lov eksisterte før mennesket ble skapt, for ellers kunne Adam ikke ha syndet. Lovens prinsipper ble ikke forandret etter Adams fall, men de ble tilpasset menneskets nye tilstand. I samråd med sin Far innførte Kristus offersystemet. Overtrederen ble ikke øyeblikkelig straffet med døden. Straffen ble overført til en stedfortreder, et offer som skulle være et skyggebilde av det store og fullkomne offer, Guds Sønn.

Folkets synd ble billedlig overført på presten som foretok ofringen og var folkets mellommann. Presten kunne ikke selv være et sonoffer for synd og gjøre soning med sitt liv, for han var også en synder. Istedenfor selv å dø, drepte han derfor et lyteløst lam. Syndens straff ble overført til det uskyldige dyr, som dermed ble hans umiddelbare stedIortreder og et bilde på det fullkomne offerlam, Jesus Kristus. I offerdyrets blod så det troende menneske et bilde på Jesu blod som skulle sone verdens synd.

Hvis Adam ikke hadde overtrådt Guds lov, ville offerloven aldri blitt innført. Evangeliets gode nyhet ble først gitt i erklæringen til Adam om at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode. Denne gode nyheten ble overlevert fra generasjon til generasjon, helt til Noah, Abraham og Moses. Kristus selv underviste Adam og Eva om frelsesplanen. Denne dyrebare undervisningen gjemte de i sitt hjerte og overleverte den senere muntlig til sine barn og barnebarn. Slik ble kunnskapen om Guds lov bevart.

På den tiden var menneskets levealder nesten tusen år, og englene besøkte dem med råd og undervisning direkte fra Kristus. Det ble innført en gudstjeneste med et offersystem, og de som fryktet Gud, bekjente sin synd for ham, og med takknemlighet og hellig tillit så de frem til at den klare morgenstjerne skulle komme, han som skulle lede de falne Adams barn til himmelen, ved omvendelse til Gud og tro på vår Herre og frelser, Jesus Kristus. Slik ble evangeliet forkynt ved hvert eneste sonoffer, og de som bar frem sitt offer, åpenbarte hele tiden sin tro på Frelseren som skulle komme. Jesus sa til jødene: "Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?" (Joh 5,46.47.)

Men det var ikke mulig for Adam ved sitt eksempel og ved sine formaninger å få demmet opp for den syndflod av ondt som hans overtredelse hadde ført til. Vantro fant veien inn i menneskenes hjerter. Adams barn er det første eksempel på de to slags innstilling menneskene har til Guds forordninger. Abel så i sonofferet et bilde på Kristus. Kain trodde ikke på nødvendigheten av å ofre. Han nektet å se et bilde på Kristus i det slaktede offerlam. Han så ingen særlig verdi i blodet fra offerlammet. Evangeliet ble forkynt både for Kaln og for hans bror. Men for Kain ble det en duft av død til død, fordi han i offerlammets blod ikke ville se den eneste utveien mennesket har til frelse.

Ved sitt liv og sin død oppfylte vår frelser alle profetiene om ham. Han oppfylte alle forbilder. Han holdt moralloven og gjorde den stor og herlig ved at han som menneskets representant oppfylte alle dens krav. De av jødene som vendte om til Herren og tok imot Jesus som det virkelige offerlam, det som sonofrene hadde vært et forbilde på, forstod at offertjenestens tid var forbi. Mørket som lå som et slør over det jødiske system, var for dem lik det slør som dekket herligheten som strålte ut av Mose ansikt, og som var gjenskinnet av det lyset som Kristus kom til verden for å velsigne menneskene med.

Da Moses var på fjellet hos Gud, ble frelsesplanen, som først ble åpenbart ved Adams fall, klart fremstilt for ham. Han fikk da vite at engelen som ledet israelittene på deres vandring, skulle komme til verden som et menneske. Guds kjære Sønn, som var ett med Faderen, skulle gjøre alle mennesker som trodde på ham, til ett med Faderen. Moses forstod den sanne betydningen av sonofrene. Kristus underviste ham om evangeliets plan, og herligheten i evangeliet ved Kristus gjorde at ansiktet til Moses lyste så folk ble redde.

Moses visste ikke selv at ansiktet hans reflekterte denne herlighet, og han forstod ikke hvorfor folk ble redde. Han ropte på dem, men de våget ikke å se på det herliggjorte ansiktet hans. Da Moses fikk vite at folk var redde på grunn av denne herligheten, la han et slør over ansiktet.

Herligheten som lyste ut av ansiktet til Moses, var skremmende for israelittene fordi de hadde overtrådt Guds hellige lov. Dette er et bilde på følelsene hos dem som lever i overtredelse av Guds lov. De vil bort fra det skarpe lyset fra den, det som slår overtrederen med redsel. Men for de trofaste er loven hellig, rettferdig og god. De som har aktelse for den, har forutsetning for å forstå at Kristi soning var nødvendig fordi Faderens lov var overtrådt.

De som mener at det ikke fantes noen frelser i det gamle systemet, har et like mørkt slør over sin forstand som de jødene hadde som forkastet Jesus. Ved sonofrene som var et bilde på Jesus, viste jødene sin tro på den Messias som skulle komme. Men da Jesus kom og oppfylte alle profetiene om den lovede Messias, forkastet de ham, og de nektet å tro på selv de klareste beviser for hvem han var. Kristenheten som bekjenner seg til en absolutt tro på Kristus, fornekter faktisk Kristus ved å forkaste det jødiske system, for det var han som hadde gitt jødene hele deres system for gudstjeneste.