The Signs of the Times d. 10. august 1915

Tilbake

Satan og vår appetitt

«Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere fremstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Rom. 1.1

I den gamle jødiske tjenesten var det krevet at alle offer skulle være uten lyte. Vi er Guds skaperverk og «ved fryktinngytende gjerninger er jeg blitt et underverk.» Sal. 139.14 Det er mange som er vitenskapelig utdannet og er kjent med sannhetens teori, som ikke forstår de lover som styrer deres egen skapning. Gud har gitt oss evner og talenter, og det er vår plikt, som Hans sønner og døtre, å gjøre best mulig bruk av dem. Hvis vi svekker disse sinnets og kroppens krefter ved feilaktige vaner, eller ser gjennom fingrene med en forvent appetitt, vil det bli umulig for oss å ære Gud slik vi skulle.

Satans sterkeste grep.
Vi møter mangel på måtehold overalt. Vi ser det i togene, på dampbåtene og overalt hvor vi går – og vi skulle spørre oss selv hva vi gjør for å redde sjeler fra fristerens grep. Satan er hele tiden på vakt for å bringe rasen helt og fullt under sin kontroll. Hans sterkeste grep på oss er gjennom appetitten, og han prøver å stimulere den på alle mulige måter. Alle unaturlige stimulanser er skadelige, og de legger grunnlaget for lysten på sterke drikker.

Jeg appellerer til foreldre om å begynne med sine barn og gi dem en rett utdannelse. Prøv å oppdra dem på en slik måte at de vil ha moralsk motstandskraft til å stå imot de onder som omgir dem. Selvkontrollens lekse må begynne mens barnet ligger i morens armer. Det må lære å holde i tømme lidenskapelig temperament, å bringe sin vilje under kontroll, og å fornekte helseskadelige lyster.

Lær dine barn å avsky stimulanser. Ikke sett luksuriøse retter frem for barna – krydret mat, fete sauser, kaker og butterdeiger. Denne sterkt smaksatte maten irriterer magen, og fører til en appetitt for sterkere stimulanser. Videre er barn ofte tillatt å spise mellom måltidene, og når de når tolv eller fjorten år har de ofte store problemer med fordøyelsen.

Under den irriterende innflytelsen av sterke krydder, så vel som av sterke drikker, får magensekken en skremmende rød farge. Når magen har det slik, krever appetitten mer for å møte sine krav – noe sterkere, og ennå sterkere. Det neste du finner er dine sønner ute på gatene hvor de lærer å røyke. De får en ordentlig lekse; det gjør dem riktig dårlig. Likevel presser de saken igjennom med en slik utholdenhet som ville være prisverdig i en bedre sak.

Tobakk svekker hjernen og lammer dens fine følsomhet. Bruken av den vekker en tørst for drikkevarer, og i veldig mange tilfeller legger den grunnlaget for drukkenskap. Bruken av den er en ubehagelig, dyr og uren vane. Kristi lære – som peker på renhet, selvfornektelse og måtehold – irettesetter i alle disse aspekter denne besudlende vanen. Når vi tenker på den lange fasten Jesus utholdt i fristelsens ødemark for å bryte appetittens makt over mennesket, undrer vi oss over at de som bekjenner seg til å være Hans etterfølgere, kan hengi seg til denne vanen. Er det til Guds ære at mennesker svekker sine fysiske krefter, forvirrer hjernen, og lar sin vilje gi etter for narkotisk gift? Hvilken rett har de til å ødelegge Guds bilde?

Et stort ansvar hviler på oss. Vi kan ikke vie Gud sann tjeneste uten at vi fremstiller våre legemer som levende offer. Ingen kan bli rettferdiggjort i å ødelegge den underfulle, innviklede menneskelige organismen. Hvis vi gjør det, lider vi ikke bare selv, men ondet blir overført til våre barn. Kan vi undres over at barn som har en slik arv, ikke frykter Gud?

Noen predikanters dårlige eksempel.
Hvor ofte ser vi ikke gutter som ikke er eldre enn åtte år, eller yngre, bruke tobakk! Hvis du snakker med dem om det, sier de: «Faren min bruker det. Hvis han har godt av det, har jeg det også.» De viser til presten eller søndagsskole læreren, og sier: «Hvis så gode menn som dem bruker det, så kan sikkert jeg gjøre det også.» Hvordan kan vi forvente noe annet av barn med deres nedarvede tendenser, når de som er eldre setter et slikt eksempel? Må Gud miskunne seg over de stakkars slavene av slike vaner!

Noen argumenterer for at et menneske ikke er ansvarlig for det det gjør under påvirkning av sterk drikk. Når han setter koppen opp til leppene, gjør han seg selv ansvarlig for alle gjerninger han gjør under dens innflytelse.

Det er viktig at de som former og utøver lovene i vår store nasjon ikke har sine sanser omtåket. Hva med de dommere og domsmenn som har menneskers liv overgitt i sine hender, og som kan komme til å dømme den uskyldige eller slippe den kriminelle løs i samfunnet? Trenger de ikke å ha full kontroll over sine mentale krefter? Er de avholdne i sine vaner? Hvis ikke er de ikke egnet til slike ansvarlige posisjoner. Når appetitten er fordervet blir de mentale krefter svekket, og det er fare for at mennesker ikke vil herske rettferdig.

Vi kan bare forstå verdien av en menneskesjel når vi oppdager storheten av det offer som ble brakt for å gjenløse den. Guds Ord erklærer at vi ikke er våre egne, at vi er kjøpt med en pris. Det er ved en ubeskrivelig sum at vi har blitt plassert på fordelaktig grunn hvor vi kan finne frihet fra syndens slaveri som ble til ved fallet i Eden. Adams synd kastet menneskerasen ut i et håpløst uføre, men ved offeret av Guds Sønn, ble en annen nådetid gitt til menneskeheten.

En utvei tilveiebrakt.
Ved gjenløsningsplanen ble en utvei tilveiebrakt for alle som ville gjøre bruk av den. Gud visste at det ikke var mulig for mennesket å vinne seier i sin egen kraft, og Han har tilveiebrakt hjelp for dem. Hvor takknemlige skulle vi ikke være fordi en vei har blitt åpnet for oss, ved hvilken vi kan ha adgang til Faderen, at portene er blitt latt stående på gløtt så strålene av lyset fra herligheten der inne kan skinne på dem som vil ta imot dem!

Kristus begynte gjenløsningsverket akkurat der nedbrytningsarbeidet startet. Hans første prøve var på det samme punktet som Adam feilet på. Det var ved fristelser som rettet seg mot appetitten at Satan hadde overvunnet en stor del av den menneskelige rase, og hans suksess hadde fått ham til å føle at kontrollen over denne falne planeten var i hans hender. Men i Kristus fant han en som var i stand til å motstå ham, og han forlot slagmarken som en overvunnet fiende.

Jesus sier: «Han har ingenting i meg». Joh. 14.30. Hans seier er en forsikring om at vi også kan komme seirende ut av konflikten med fienden. Men det er ikke vår himmelske Fars hensikt å frelse oss uten en anstrengelse fra vår side for å samarbeide med Kristus. Vi må gjøre vår del, og guddommelig kraft, forenet med våre anstrengelser, vil gi seier.

Hvem vil gå inn gjennom portene i staden? Ikke de som erklærer et de ikke kan bryte appetittens makt. Kristus har motstått hans makt som holder oss i syndens trelldom. Selv svekket ved Sin lange, førti dagers faste, sto Han imot fristelsen, og viste ved denne handlingen at vår sak ikke er håpløs. Jeg vet at vi ikke kan oppnå seieren alene, og hvor takknemlige skulle vi ikke være for å ha en levende Frelser som er villig til å hjelpe oss!

Fridd ut fra sin håpløse tilstand.
Jeg kan huske en mann i en forsamling jeg en gang besøkte. Han var nesten ødelagt i kropp og sinn på grunn av bruk av alkohol og tobakk. Han var nedbøyet som følge av sine utsvevelser, og klærne han hadde på sto i samsvar med hans ødelagte tilstand. Tilsynelatende hadde han gått for langt til å kunne bli fridd ut. Men idet jeg appellerte til ham om å motstå fristelsene i kraft av en oppstanden Frelser, sto han skjelvende opp og sa: «Du har vist interesse for meg, og jeg vil vise interesse for meg selv.»

Seks måneder senere kom han til huset mitt. Jeg kjente ham ikke igjen. Med et ansikt som lyste av glede og med tårefylte øyne, tok han hånden min og sa: «Du vet ikke hva jeg heter, men du husker mannen i den gamle blå frakken som sto opp i din forsamling og sa at han ville prøve å gjøre reform.» Jeg var forbauset. Han sto rakrygget og så ti år yngre ut. Han hadde gått hjem fra møte og brukte de lange timene i bønn inntil solen sto opp. Det var en konfliktfylt natt, men takk Gud, han kom seirende igjennom den. Denne mannen kunne, på grunnlag av sin egen triste erfaring, fortelle om slaveriet ved slike onde vaner. Han visste hvordan han skulle advare de unge om farene ved besmittelse, og de som lik ham selv hadde blitt overvunnet, kunne han vise hen til Kristus som deres eneste kilde til hjelp.

Den mektige, ufeilbare Hjelperen.
Mangel på avhold øker, selv om man prøver å kontrollere det. Vi kan ikke være ivrige nok i våre anstrengelser for å hindre at det utvikler seg, til å reise den falne og å beskytte den svake fra fristelse. Med våre svake hender kan vi bare gjøre lite, men vi har en ufeilbarlig Hjelper. Vi må ikke glemme at Kristi arm kan nå ned til dybdene av menneskelig nød og degenerasjon. Han kan gi oss hjelp til å overvinne selv umåteholdets fryktelige demon.

Men det er i hjemmet at det virkelige arbeidet må begynne. Det største ansvaret ligger på dem som er ansvarlig for å utdanne de unge, i å forme deres karakter. Her er et arbeid for mødre – i å hjelpe deres barn til å forme riktige vaner og en ren smak, til å utvikle moralsk motstandskraft og et sant moralsk verd. Lær dem at de ikke skal la seg lede hit og dit av andre, at de ikke skal gi etter for innflytelse i en feil retning, men at de skal ha en innflytelse til det gode over andre, og at de skal foredle og høyne dem de er sammen med. Lær dem at hvis de forbinder seg selv med Gud, vil de ha styrke fra Ham til å stå imot de sterkeste fristelser.

Ikke registrert som en mann.
Med alle de muligheter som har blitt stilt innenfor rekkevidde, er den som ikke står imot fristelse, ikke registrert som en mann i Himmelens bøker. Gud stiller aldri mennesker i en så prøvende situasjon at det er umulig for dem å motstå det onde. Guddommelig kraft er alltid rede til å beskytte og styrke ham som har blitt gjort del i guddommelig natur.

Fristelser til å gi etter for appetitten har en slik makt at den bare kan bli overvunnet ved den hjelpen som Gud kan gi. Men i enhver fristelse har vi Guds løfte om at det finnes en utvei. Hvorfor er det da så mange som blir overvunnet? Det er fordi de ikke setter sin lit til Gud. Det gjør ikke nytte av de midler som er brakt til veie for deres sikkerhet. De unnskyldninger som blir gitt for å tilfredsstille en fordervet appetitt, har derfor ingen vekt ovenfor Gud.

Hele Himmelen følger med.
Vi ønsker å ha del i den Himmelske arv. Vi ønsker en plass i Guds stad, fri for all urenhet. Hele Himmelen følger med for å se hvordan vi kjemper kampen mot fristelse. La alle som bekjenner Kristi navn vandre slik ovenfor verden at de, i liv og lære, må undervise i prinsippene for sann livsførsel.