The Signs of the Times d. 10. september 1885

Tilbake

Innflytelsen og betydningen av dem vi omgås

I våre sosiale forhold, i vor omgang med var andre, er Kristi ord, ”I er verdens lys,” særlig sande. Enhver vi omgås med, uansett hvor meget, har det en innflytelse på liv og karakter; og graden av denne innflytelse vil bestemmes av den fortrolighet man fastholder, hvor meget man er sammen, og den kjærlighet og tillid der næres for den person vi omgås. Også Kristi fiender vil, idet de ser hans ånd og liv eksemplifisert i sine etterfølgeres daglige liv, forledes til at ære Gud, deres styrkes og æres kilde. Derved kan dem, som har en levende forbindelse med Gud, utøve en frelsende makt i menigheden og i samfunnet. Læser, ransak din egen handlevei; tenk over karakteren hos dem, du velger at omgås. Oppsøker du de klokes selskap, eller vil du velge verdsliges selskap, omgangsfeller som ikke frykter Gud, og ikke adlyder Evangeliet? Er det din avslapning at bibringe moralsk og åndelig livskraft? Vil det lede til tankers og handlingers renhet?

Mange foreldre viser ikke hensyn til Guds helligste råd, når de ikke helliger sig selv og deres barn til ham. Mange hviler i falsk sikkerhet, opptatt i selviske interesser og tiltrukket av jordiske rikdommer. De er ikke bange for ondt. Faren syntes at være et stort stykke bort. De vil bedrags, føres bag lyset, til deres evige forderv, medmindre de våkner opp, og vender tilbake til Herren i dyp anger og ydmykhet.

Den stolthet, egenkjærlighet, ugudelighet og syndighet som omgiver os, har en ond innflytelse på os. Få innser vittigheden av at, så vidt mulig, unngå alle selskaper der ikke kan lide religiøst liv. Når de velger deres omgivelser, gjør få deres åndelige velstand til deres første prioritet.

Foreldre flokkes med deres familier i byene, fordi de bilder sig inn det er nemmere at få et levebrød der, end på landet. Barnene, som har intet at foreta sig, når de ikke er i skole, får en utdannelse på gaten. Dette ser foreldrene, men det vil kreve at offer at rette deres villfarelse, bliver de hvor de er, inntil Satan får full kontroll over deres barn. Heller ofre en hvilken som helst verdslig ting, end bringe de dyrebare sjeler i fare, som du er blitt betrodd. De vil overøst av fristelser, og bør lære at kunne møde dem; men det er dere plikt at avskjære enhver innflytelse, og bryte enhver vane, og skille ethvert bånd, som holder jer fra de mest frie, åpne, og hjertelig overgir jer selv og deres familie til Gud.

I stedet for den tætbefolkede byen, søker noe tilbaketrukkenhet, hvor deres barn vil være, så vidt mulig, beskyttet fra fristelse, og der opplære dem til nyttighet. Således oppregner profeten Ezekiel den sag der fik Sodomas synd og utslettelse: ”Hun og hennes døtre var stolte, hadde nok av mat og nøt fred og ro. Men hun hjalp ikke den fattige og trengende.” Alle vil unngå Sodomas dom, må unngå den forbandelse som Guds dommer kom over den onde by.

Hvem vil ta sig i akt for det sande vitnes råd, og søke gullet prøvet i ild, den vite kledning, og øyensalve? Gull er tro og kjærlighet, vide kler er Kristi rettferdighet, øyensalve er den åndelige skarpsindighet som vil sætte os i stand til at se Satans list og unngå det, og oppdage synd, og avsky det, og se sandheden og adlyde den.

Verdens dødelige sløvsinn har lammet sansene. Synd ser ikke motbydelig ut for dem som er forblindet av Satan. Guds dommer skal snart utgydes over jorden. ”Fly for dit liv,” er advarselen fra Guds engler. Andre stemmer kan høres sige: ”Lad deg ikke opprive; der er ingen grunn for særlig uro.” Dem som har det makelig i Zion, roper fred og sikkerhet, medens himmelen erklærer at den hurtige utslettelse er ved at komme over overtrederen. Den unge lettsindige og fornøyelseselskende, tenker over disse advarsler som forfengelige eventyr, og vender sig fra dem i spøk. Foreldre er tilbøyelige til å tro å barnene deres har rett i denne sag, og alle sover hen i makelighet. Sådan var det ved den gamle verdens utslettelse, og da Sodoma og Gomorra blev fortært av ild. Om natten like før deres utslettelse, gjenlød slettens byer av larm og opptøyer. Lot blev hånet for hans frykt og advarsler. Men disse hånsmenn gikk til i flammene Den nat blev nådens dør lukket for evig for Sodomas onde, ryggesløse innbyggere.

Det er Gud som holder sjelers skjebne i sin hånd. Han vil ikke alltid forhånes; han er ikke alltid til at spørre med. Hans dommer er allerede i landet. Voldsomme og fryktelige storme etterlade ødeleggelse og død i deres kjølvann. Den oppslugene ild legger den ubeboede skov og tetbode by ned. Storm og skipbrudd venter dem, som reiser ut på dypet. Ulykker og katastrofer truer alle som reiser på land. Orkaner, jordskjelv, sverd og hungersnød følger hurtig etter. Allikevel er menneskenes hjerter forherdede. De gjenkjenner ikke Guds advarende stemme. De vil ikke fly til den eneste tilflukt, fra den voksende storm.

Mange som har været satt på Zions mure, og overvåker med skarpt blikk for kommende farer, og løfter advarselsrøsten, sover selv. Nettopp dem som burde være mest aktive og årvåkne i denne farens stund forsømmer deres plikt, og pådrager sig selv sjelers blod.

La ingen legge advarselen til side, og sige: ”Det angår ikke mig. Jeg vil ikke forstyrres av dette pirrelige budskap.” Det er den onde tjener, som siger i hans hjerte: ”Min Herre lader vente på sitt komme” Som en Kristi bekjennende tjener kan han ikke i ord, fornekte at hans Herre kommer snart; men hans handlinger viser at han legger den dag bort som en fjern periode. Han påtar sig skyld for den formodede forsinkelse; han bliver ubekymret, og hans gjerninger bevitner hans vantro. Han påtar sig grunnsætninger og tilpasser sig verdens skikke.

Like så snart den onde tjener begynner at miste budskapets ånd og kraft, utviser han sin vantro. Han slår sine medtjenere. Han er parat til at gjennomgå kritikk fra dem, som er bedre end ham selv. ”Slangegift er under deres lepper.” Hans vei går nedad. Innen lenge vil han finnes ”spisende og drikkende med de fordrukne” – forene sig med verdslige i deres samlinger etter fornøyelse, og er eet med dem i alle intensjoner og mål. Sådan er vilkårene for riktig mange iblant os i dag

Den belæring vor Frelser giver sin til sine disipler er formaningsord der gjelder os især: ”Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte blir tynget av rus, drukkenskap og bekymringer for dette livet, slik at den dagen skulle komme uventet over dere.” Våg, bed, arbeid – det er troens sande liv. ”Bed alltid,” det er, skal alltid være i bønnens ånd, og så vil du være parat til din Herres komme.

Det kristne liv er en krig. Apostelen Paulus taler om at brytes imot makter og myndigheder, idet han kjemper troens gode strid. Han erklærer igjen: ”Dere har ennå ikke stått imot så det har ført til blodsutgytelse mens dere kjemper mot synden.” Å nei. I dag er der blitt gjemt på synden, og unnskyldt. Åndens skarpe sverd, Guds ord, skjærer ikke til sjelen. Har religionen forandret sig? Er Satans fiendskap mod Gud blitt mindre? Et religiøst liv har tidligere vist vanskeligheder, og krevde selvfornektelse. Alle har fått det meget let nu. Og hvorfor er det sådan. Guds bekjennende folk er gått på kompromis med mørkets krefter.

Himmelens sti er ikke jevnere nu end på vår frelsers dage. Alle våre synder må legges bort. Al kjærkommen ettergivenhet som forhindrer vårt religiøse liv må skjæres bort. Det høyre øye eller den høyre hånd må ofres, hvis den får os til at anstøds. Er vi villige til at fraskrive os vor egen visdom, og ta imot himmelens rike som et lille barn? Er vi villig til at skille os av med selvrettferdighet? Er vi villige til at oppgi våre utvalgte verdslige omgangsfeller? Er vi villige til at ofre menneskers bifall? Prisen for evig liv er av uendelig verdi. Vil vi anstrenge os og ofre for at stå i rimelig forhold til verdien av det mål der skal nås?

Vår kontakt med andre er svært viktig. Vi kan stifte mange nyttige og hyggelige bekjentskaper, men ikke noe er så dyrebart som når et begrenset menneske får kontakt med den uendelige Gud. Når vi slik forenes, blir Kristi ord i oss. Vi skal ikke tilskyndes av krampaktige følelser, men av et levende og blivende prinsipp. Resultatet blir et renset hjerte, et varsomt liv og en plettfri karakter. Men det er hare når vi blir kjent med Kristus og holder oss til ham at vi blir lik ham, han som er vårt feilfrie eksempel.

Å, så utrolig godt det er å ha samfunn med Kristus! Det er vår forrett å nyte et slikt fellesskap, hvis vi vil søke det, hvis vi vil gjøre et offer for å få det. Da de første disiplene hørte Kristi budskap, følte de at de trengte ham. De lette, de fant og de fulgte ham. De var hos ham i huset, til bords, i lønnkammeret og ute på marken. De var hos ham som elever hos sin lærer, og av ham fikk de daglig ny kunnskap om hellige sannheter. De så hen til ham som tjenere til sin herre, å lære plikten deres. De tjente ham med glede. De fulgte ham, som soldater følger deres befalingsmann, kjemper troens gode strid. "Og de som er med Ham, de er kalte, utvalgte og trofaste."