The Signs of the Times d. 25. oktober 1899

Tilbake

Troens berøring

Som svar på en inderlig invitasjon var Kristus på vei for å utføre sin gjerning som en guddommelig og medfølende lege. Langs veien presset folkemengden på, ivrig etter å komme så nær ham som mulig. I mengden var det en kvinne som lenge var blitt plaget av en smertefull lidelse. I tolv år var hun blitt plaget av denne sykdommen. Hun hadde brukt opp alle midlene sine på leger uten å ha blitt noe bedre, hun hadde heller blitt dårligere. Noen hadde fortalt henne om Kristi kraft, men hun trodde ikke hun var verdig til at han skulle legge merke til henne. Hun tenkte: «Om jeg bare kunne berøre klærne hans, så vil jeg bli frisk.» Hun fulgte med for å finne anledningen, og Kristus, som i sin uendelige kjærlighet kjente hennes hjertes lengsel, beveget seg mot henne. I tro strakte hun ut hånden, og idet hun berørte kanten av klærne hans ble hun straks frisk. Hennes tro var ikke på klærne, men på de egenskapene som klærne dekket.

Lykke fylte nå kvinnens sjel, og hun forsøkte å slippe bort fra folkemengden og stille gå sin vei da Kristi stemme klart og tydelig kunne høres da han sa: «Hvem var det som rørte ved meg?» Det var et underlig spørsmål han stilte, og da han så seg rundt for å se hvem som hadde rørt ved ham, sa Peter og de andre disiplene: «Mester, folk presser og trenger seg inn på deg fra alle kanter.» Men Kristus ønsket å lære dem en lekse som ville bli hørt gjennom århundrene like til vår tid, så han sa: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.» «Da kvinnen skjønte at det ikke kunne skjules, kom hun skjelvende fram. Mens alle så på, kastet hun seg ned for ham og fortalte hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun var blitt frisk med det samme. Da sa Jesus til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå i fred!»»

Vi trenger å forstå denne leksen, for den har en dypere betydning enn mange er klar over. Det er mulig å være i Kristi nærhet, og også trenge seg nær opp til ham, og likevel ikke motta noen velsignelse fordi vi berører ham bare med mengdens tilfeldige berøring. Det er hundrevis og tusenvis av mennesker som mener at de tror på Kristus, men de berører ham ikke med den troen som den lidende kvinnen viste.

Hvorfor viser vi ikke mer tro? Vi vet ikke hvilke velsignelser vi gå glipp av på grunn av vantro. For å øve tro er det ikke nødvendig å bygge opp en ekstase av følelser. Dette er aldeles ikke viktig. Å øve tro er å ta Gud på hans ord, å tro på hans kraft til å frelse til det ytterste alle dem som kommer til ham idet vi stoler på hans ord fordi han står bak løftet og kan gjøre alt. Dersom vi kommer til ham med en levende tro, vil vi motta av hans fylde. Han sier: «Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» Deretter kommer betingelsen: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.» Lydighet gjør oss til vitner om Gud.

Vi trenger å få tak i den virkelige betydningen av Kristi ord. Vi kan lese dem gang på gang, men likevel gå glipp av deres egentlige betydning. På denne måten går vi glipp av velsignelsen i løftet som blir gitt her. Vær ikke tilfreds med å følge Kristus på stor avstand. Mange gjør det i dag. De tror at de stoler på Frelseren, men deres tro ligner på den folkemengden hadde som berørte ham bare tilfeldig.

Hvilken venn vi har i himmelen! Etter sin oppstandelse talte Kristus til disiplene og sa: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Dette løftet er like så sikkert gitt til Guds folk i 1899 [det året EGW skrev denne artikkelen. O.a.] som til dem som hørte Kristus uttale dette. Men glemmer vi ikke ofte dette løftet og setter grenser for Israels Hellige? Gud kan ikke ære likegyldighet, han kan heller ikke gi ære til vantro. Hvorfor må noen finne dette ubegripelig? Hvorfor går mennesker så ofte til andre mennesker med sine spørsmål angående sine fristelser og sitt ønske om behage Gud? Hvor er deres tro? Den støtter seg på menneskelige redskaper og ikke på ham som «så høyt har ... elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

«Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Mange bærer hele tiden fordømmelsens åk fordi de ikke tar Guds ord som et ja og amen i Kristus Jesus. De kan ha en overfladisk tro på Kristus som Guds Sønn, men dette er til ingen nytte.

«Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde.» De vil ikke komme til lyset av frykt for at deres gjerninger vil bli irettesatt. Dette er holdningen mange har. Navnene deres står i menighetens protokoll, de følger et sett med seremonier, men de elsker ikke sannheten. De har vært tilfreds med å stå ved døren. De trenger seg ikke fram til Kristi nærhet for å få del med ham i herligheten i hans kongelige liv. Deres karakter er ikke blitt brakt i harmoni med sannheten. De har ikke den troen som er virksom i gjerninger og som renser sjelen. Ond tale, onde formodninger og uærlige handlinger kaster en mørk skygge over deres vei. Deres tro synker ned i denne skammens skygge og de føler at de er atskilt fra Kristus. Det er et stikk i samvittigheten, en fordømmelse over livet. De føler at de ønsker å skjule seg, borte fra Gud. Lyset kom til verden, men de elsker mørket framfor lyset fordi deres gjerninger er onde.

Er ikke dette grunnen til at vår åndelighet er blitt så lav? Er ikke dette grunnen til at vi har så lite tro? Vi lever under en følelse av å være fordømt. Tiden er kommet da det er i vår evige interesse å tro på Kristus. «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Han er «Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Han sa: «Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte.» I dem som kommer til ham vil han skape et guddommelig prinsipp for hellighet som vil herske i sjelen, opplyse forstanden og ta herredømmet over følelsene.

Hvorfor tillot Gud at Israels barn ble bitt av slangene i ørkenen? Det var på grunn av deres onde vantro og stadige opprør, deres ustyrlighet og klaging. De stanset ikke opp og tenkte over alt Gud hadde reddet dem fra, hvor mye ondskap han holdt i sjakk. Han hadde forbudt de giftige slangene å røre dem. Han hadde lagt bånd på de ville dyrene i skogen. Han hadde beskyttet sitt folk mot tusen farer. Han sendte dem prøver og vanskeligheter for å se om de hadde lært leksen å underkaste seg og var rede til å ta imot de rike velsignelsene han hadde klar for dem. På denne måten forsøkte han å forandre på deres selviskhet slik at de kunne ta sin plass i hans guddommelige teokrati som et folk som representerte ham. Det var hans hensikt at de skulle åpenbare hans karakter og bringe til verden et levende vitnesbyrd om at Gud ærer dem som ærer ham. Han ønsket at de skulle være et rent, hellig og forstandig folk som han kunne bruke som lysbærere i verden. Men i stedet for å huske at Herrens Engel hele tiden hadde ledet og beskyttet dem, mistet Israels barn av syne Guds nådige og vidunderlige handlemåte og forstørret i stedet vanskelighetene som var sendt for å prøve dem. Gud kunne ikke samarbeide med et folk som hele tiden mistet av syne de mange fordelene de hadde fått og vanæret ham med sin vantro.