En trofast underhyrde

(353)Det er ikke mye vi leser i Apostlenes gjerninger om apostelen Peters senere virksomhet. I de travle årene etter at Den Hellige Ånd ble gitt på pinsedagen, var han en av dem som arbeidet energisk for å nå de jøder som kom til Jerusalem for å tilbe ved de store høytidene hvert år. rett

(353)Etter hvert som tallet på troende , økte i Jerusalem og andre steder som fikk besøk av korsets sendebud, skulle Peters talenter vise seg å få uvurderlig betydning for den første kristne menighet. Hans vitnesbyrd om Jesus fra Nasaret nådde overalt. Peter fikk et dobbeltansvar. Han vitnet om Messias for de vantro og arbeidet utrettelig for deres omvendelse, men samtidig virket han for de kristne og styrket deres tro på Kristus. rett

(353)Før Peter ble kalt til underhyrde, måtte han lære ikke å stole på seg selv, men å ha full tillit til Gud. Før han fornektet Kristus, fikk han høre: "Når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre." Denne uttalelsen viser hvor omfattende og betydningsfullt apostelens arbeid ville bli for dem som kom til tro. Peters egen erfaring med synd, lidelse og omvendelse hadde forberedt ham for dette arbeidet. Han måtte bli klar over sin egen svakhet før han kunne vite noe om hvor sterkt den troende var avhengig av Kristus. I fristelsens stormvær lærte han at et menneske bare kan vandre trygt når det mistror seg selv fullstendig og stoler helt på Frelseren. rett

(353) Peter blir godtatt
Da Kristus for siste gang møtte sine disipler ved sjøen, hadde Peter igjen inntatt sin plass blant de tolv etter at Jesus tre ganger hadde stilt ham på prøve med spørsmålet: "Elsker du meg?" Han hadde fått sin oppgave. Han skulle fø Herrens hjord. Peter hadde vendt om og var antatt igjen. Han skulle ikke bare søke og frelse dem som var utenfor hjorden, men også være hyrde for lammene. rett

(354)Kristus stilte, bare en betingelse for Peters tjeneste: "Elsker du meg?" Det er en viktig kvalifikasjon. Peter kunne hatt alle andre kvalifikasjoner, men uten kjærlighet til Kristus kunne han ikke være en trofast hyrde for Guds hjord. Kunnskap, godhet, veltalenhet, nidkjærhet er viktige egenskaper i arbeidet med evangeliet, men uten Kristi kjærlighet i hjertet vil forkynnere av Ordet mislykkes. rett

(354)Kristi kjærlighet er ingen flyktig følelse. Den er et livsprinsipp som kommer til syne når Kristi kraft fyller hjertet og blir der. Om hyrdens karakter og atferd illustrerer den sannhet han forkynner, vil Herren velsigne arbeidet. Hyrden og hjorden blir ett, forent som de er om et felles håp i Kristus. rett

(354)Frelserens behandling av Peter var en lærdom både for ham og hans venner. Selv om Peter fornektet sin herre, sviktet aldri hans kjærlighet. Da apostelen begynte å forkynne Guds ord for andre, ble han nødt til å møte syndere med tålmodighet, forståelse og tilgivende kjærlighet. Han kunne da tenke tilbake på sine egne svakheter og nederlag og behandle andre mennesker på samme måte som Kristus hadde tatt seg av ham. rett

(354)Mennesker som selv ligger under for det onde, er ofte harde mot mennesker som fristes og faller. De kan ikke vite hva som rører seg i et menneskehjerte, og kjenner derfor ikke til om det plages av kamp og smerte. De må lære at det finnes irettesettelser som er kjærlighet, slag som sårer for å helbrede, og advarsler som uttrykker håp. rett

(354) En trofast hyrde
Peter våket hele tiden trofast over den hjorden han hadde fått omsorgen for, og viste seg verdig til det ansvarsfulle oppdrag Frelseren hadde gitt ham. Han priste alltid Jesus fra Nasaret som Israels håp og verdens frelser. Han lot seg lede av den store mester og gjorde sitt ytterste for at de kristne skulle bli opplært til aktiv tjeneste. Hans gudsfrykt og eksempel på utrettelig virksomhet inspirerte mang en ung mann til å vie seg helt til prekevirksomheten. Etter hvert økte apostelens innflytelse som lærer og leder, og selv om han aldri mistet interessen for å arbeide spesielt for jødene, virket han i flere land og styrket en mengde menneskers tro på evangeliet. rett

(364) Peters første brev
Mot slutten av tjenestetiden ble Peter inspirert til å skrive til de kristne som bodde spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia. Meningen var å oppmuntre og styrke troen hos dem som opplevde prøvelser og trengsler, og å inspirere til gode gjerninger hos dem som på grunn av mangfoldige fristelser stod i fare for å gi avkall på Gud. Brevene gir inntrykk av å være skrevet av en mann som hadde fått sin rikelige del i så vel Kristi lidelser som hans trøst, og som var blitt fullstendig forvandlet ved Guds nåde og hadde et fast og urokkelig håp om evig liv. rett

(355)Det første brevet innleder den aldrende Guds tjener med en takk og pris til Herren: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende." rett

(355)Det var i håpet om en sikker arv på den nye jord de første kristne gledet seg, selv om de møtte store prøvelser og trengsler. Peter skriver: "Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham... . Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord; for dere når troens mål: frelse for sjelene." rett

(355)Apostelen skrev dette for a undervise kristne gjennom alle tidsaldrer, men det har særlig betydning for dem. som opplever at "slutten på alle ting er nær". Alle trenger hans formaninger og advarsler, og hans ord om tro og mot er nyttige for alle som ønsker å holde fast ved troen til det siste. rett

(355)Peter lar de kristne forstå hvor viktig det er ikke å bli opptatt av falsk lære eller å bruke krefter på bagateller. De som skal unngå å bli offer for Satans bakholdsangrep, må vokte inngangene til sinnet. De må avholde seg fra å lese, se og høre noe som skaper urene tanker. De må ikke dvele tankeløst ved det sjelefienden bringer på bane. Hjertet må voktes omhyggelig. Ellers vil det onde utenfor vekke det onde innenfor og føre til at sinnet lever i mørke. "Spenn derfor beltet fast om livet," skriver Peter, "vær våkne, beredt i tanke og sinn! Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg. Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lyster dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig; så vær også dere hellige i all deres ferd." rett

(355) Dyrt kjøpt
"Da må dere også leve i frykt den tiden dere ennå er her som fremmede. Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere. arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte. Han var bestemt til dette før verden ble skapt, og for deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende. Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste Kristus opp fra de døde og gav ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud." rett

(356)Hadde sølv og gull vært nok til å kjøpe frelse, kunne det lett ha vært gjort av ham som sier: "Sølvet er mitt, og gullet er mitt.” Likevel er det bare Guds Sønns dyrebare blod som kan frelse synderen. Frelsesplanen bygger på offer. Apostelen Paulus skriver: "Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom.” Kristus ofret seg selv for å kunne forløse oss fra all urettferdighet. Om frelsens største velsignelse sies det at "Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre".' rett

(356) Ordet som fornyer
"Ved å lyde sannheten har dere renset dere, så dere kan leve i oppriktig kjærlighet til brødrene, "skriver Peter. "Elsk da hverandre inderlig og helhjertet!" Guds ord¨ sannheten - er det middel Herren bruker når han åpenbarer sin Ånd og sin kraft. Lydighet mot Guds ord frambringer frukt av ønskverdig kvalitet: oppriktig kjærlighet til brødrene. Denne kjærligheten kommer fra himmelen og vekker edle motiver og uselvisk handling. rett

(356)Når sannheten blir et levende prinsipp, blir mennesket "født på ny, ikke i kraft av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord som er og blir”. Den nye fødsel er et resultat av å ha tatt imot Kristus som Guds Ord. Når Den Hellige Ånd innprenter guddommelige sannheter i hjertet, våkner en ny erkjennelse, og krefter som har ligget i dvale, stimuleres til å samarbeide med Gud. rett

(356)Dette var skjedd med Peter og hans medtroende. Kristus åpenbarte sannheten for verden, og det var han som med uforgjengelig sæd Guds ord - sådde den i menneskets hjerte. Men mange av den store lærers mest dyrebare lærdommer ble talt til mennesker som på den tiden ikke forstod dem. rett

(356)Etter oppstandelsen minnet Den Hellige Ånd disiplene om det Kristus hadde lært dem. Det fikk deres slumrende forståelse til å våkne. Betydningen av disse sannhetene gikk opp for dem som en ny åpenbaring. Den rene og uforfalskede lære fikk gjennomslag. De fikk del i Kristi vidunderlige tjeneste. Kristus - Ordet - vitnet gjennom dem han hadde utvalgt, og de forkynte den mektige sannhet at "Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.... full av nåde og sannhet". "Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.” rett

(357)Apostelen oppfordrer de troende til å studere skriftene. Forstod de dem rett, hadde de et godt grunnlag for det evige liv. Peter visste at alle som seirer, vil oppleve vanskeligheter og prøvelser. Han visste også at en rett forståelse av skriftene vil hjelpe dem som fristes, til å huske de løfter som bringer trøst og styrker troen på Den Allmektige. rett

(357) "Alt som lever, er som gress, og all dets prakt som markens blomst," erklærer han. "Gresset visner og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette er det ord som er forkynt for dere i evangeliet. Legg derfor bort all ondskap, falskhet og hykleri, misunnelse og sladder. Som nyfødte barn skal dere lengte etter den ekte åndelige melk, så dere kan vokse ved den til frelsen er nådd. Dere har jo smakt at Herren er god." rett

(357)Mange av de troende som Peter skrev til, bodde blant hedninger, og det betydde mye om de forble tro mot sitt høye kall. Apostelen minnet dem om hvilke fordeler de hadde som Kristi disipler: "Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt .underfulle lys. Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet. Jeg ber dere, mine kjære, som .nå er utlendinger og fremmede: Sky alle sanselige lyster, som er i kamp med sjelen. Lev rent og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer." rett

(357) Lojalitet
Peter forklarer også klart og tydelig hvilken holdning de troende bør ha til myndighetene: "Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige mennesker som taler i uvitenhet. Dere er frie; bruk bare ikke friheten som påskudd for å gjøre det onde; bruk den som Guds tjenere! Vis alle aktelse, elsk brorskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!" rett

(357)Tjenestefolk ble rådet til å underordne seg sine herrer, "ikke bare de gode og vennlige, men også de urimelige". Og apostelen fortsetter: "Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne. Om dere tåler straff når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men har dere gjort det som er rett, og så holder ut når dere må lide, da er det godt i Guds øyne. Det var jo dette dere ble kalt til; for Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd; og det fantes ikke svik i hans munn. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig. Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten. Ved hans sår har dere fått legedom. Dere var som bortkomne sauer, men har nå vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler." rett

(358) Det skjulte menneske
Apostelen formaner kristne kvinner til å føre sømmelig tale og vise måtehold i klesdrakt og livsførsel. Han skriver: "La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud." rett

(358)Undervisningen gjelder de troende gjennom alle tider. "Derfor skal dere kjenne dem på fruktene." Et mildt og rolig sinn kan ikke verdsettes høyt nok. I en sann kristens liv vil det ytre alltid harmonere med en indre fred og hellighet. "Den som vil følge etter meg," sa Jesus, "må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.” Selvfornektelse og offervilje vil alltid prege kristenlivet. At også smaken er blitt annerledes, ses av hvordan de kler seg som vandrer på den veien som er stukket ut for Herrens forløste. rett

(358)Det er ingen ting i veien for å elske det vakre og å ønske seg det, men Gud vil at vi først og fremst skal elske og søke den skjønnhet som aldri forgår. Ingen ytre stas kan i pris eller skjønnhet måle seg med det "milde og rolige sinn", "fint lin, hvitt og rent": som alle de hellige på jorden skal være kledd i. Denne klesdrakten gjør dem ikke bare vakre og elskelige her, men vil senere være adgangstegnet til den himmelske konges palass. Han har lovt: "De skal følge med meg i hvite klær, for de er verdige til det.” rett

(358) Prøvelser ikke noe merkverdig
Med profetisk blikk skuer apostelen fram mot de vanskelige tider som Kristi menighet går i møte. Han formaner de kristne til å stå fast selv. om de møter prøvelser og lidelser. "Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig," skriver han. rett

(358)I Kristi skole er prøvelser er en del av undervisningen. De er med og renser Guds barn for verdslighetens slagg. De opplever prøvelser fordi Gud leder dem. Han velger prøvelser og vanskeligheter som midler i opplæringen. De er en del av betingelsene for å lykkes. Han som leser menneskehjertene, kjenner deres svakheter bedre enn de selv gjør. Han ser at enkelte har kvalifikasjoner som kan brukes til fremme for hans verk om de bare blir ledet på den rette måten. I sitt forsyn fører han dem inn i situasjoner og forhold for å avsløre svakheter som er skjult for dem. Han gir dem anledning til å overvinne disse mangler og forberede seg for tjeneste. Ofte lar han prøvens ild brenne for at de skal bli renset. rett

(359)Gud svikter aldri i sin omsorg for dem som tilhører ham. Han tillater ingen prøvelse å komme over sine barn uten at de er til deres beste både nå og evig. Han ønsker å lutre menigheten, slik Jesus renset templet. Alle prøvelser og trengsler han lar komme over sitt folk, kommer for å gi dem en dypere gudsfrykt og større kraft til å framskynde korsets seier. rett

(360)En stund var Peter uvillig til å se korset som en del av Kristi gjerning. Da Frelseren fortalte disiplene sine at han snart skulle lide og dø, utbrøt Peter: "Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg." En selvmedlidenhet som nektet å ha fellesskap med Kristus i hans lidelse, lå bak Peters innvending. Peter måtte svelge en bitter pille da det litt etter litt gikk opp for ham at Kristi vei her på jorden førte gjennom angst og skjensel. Men dette måtte han lære i ildprøvens hete. Etter mange år med hardt arbeid kunne den tidligere så aktive mannen uttale: "Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelse, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet." rett

(360) Hyrden som eksempel
Apostelen henvender seg til menighetens ledere om deres ansvar som underhyrder for Guds hjord, og sier: "Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." rett

(360)Underhyrder må samvittighetsfullt vokte Herrens hjord. Det betyr ingen diktatorisk overvåking, men å oppmuntre, styrke og løfte. En predikants gjerning innbefatter mer enn å forkynne. Den krever en oppriktig, personlig innsats. Menigheten består av feilende mennesker. De trenger noen som umaker seg og tålmodig underviser dem, så de kan utføre en velbehagelig tjeneste her i livet og senere bli kront med herlighet og udødelighet. Det behøves pastorer - trofaste hyrder - som verken smisker med Guds folk eller behandler dem på en ubehagelig måte, men gir dem å ete av livets brød. I dagliglivet vil de føle Den Hellige Ånds forvandlende kraft og kjenne en sterk, uselvisk kjærlighet til dem de arbeider for. rett

(360)Underhyrder må vise fintfølelse når de møter kulde, bitterhet, misunnelse og motvilje blant menighetens medlemmer. Da er det nødvendig med Kristi sinnelag for å få tingene på plass igjen. De må gjøre sin plikt og advare, irettesette synd og gjøre godt igjen der det er gjort urett. Det oppnås ikke bare med prekener, men ved personlig arbeid. Et trassig hjerte kan føle uvilje mot en preken, og Guds tjenere kan bli misforstått og kritisert. Da bør de huske at "visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsæl, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri. Og rettferds frukt blir sådd i fred og vokser fram for dem som stifter fred". rett

(361)Oppgaven for alle som forkynner evangeliet, er å "bringe Guds frelsesplan fram i lyset, den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult hos Gud". Går noen inn i dette arbeidet og bare velger den delen som krever minst selvoppofrelse, for så å overlate det personlige arbeidet til andre, vil ikke få sin gjerning antatt av Gud. De har misforstått sitt høye kall og er derfor uvillige til å utføre det personlige arbeidet som hjorden trenger. Mennesker som Kristus døde for, vil gå fortapt fordi ingen arbeider for dem på det personlige plan. rett

(361)En trofast hyrde glemmer seg selv. Han mister seg selv av syne for å kunne arbeide i Guds verk. Ved forkynnelse og et personlig arbeid i hjemmene lærer han å kjenne menneskenes behov, sorger og prøvelser. I samarbeid med ham som bærer alle våre byrder, lærer han å kjenne deres vanskeligheter og trøster når de lider. Han vil mette deres sjels hunger og vinne deres hjerte for Gud. I dette arbeidet står engler ved hans side og opplyser om den sannhet som gjør vis til frelse. rett

(361)Når apostelen på denne måten underviser personer som holder ansvarsfulle stillinger i menigheten, trekker han opp en rekke retningslinjer som må følges av alle som er tilsluttet menigheten. De yngre i hjorden oppfordres til å følge de eldres eksempel i kristen ydmykhet: "Dere unge må underordne dere under de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden er inne. Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere. Være nøkterne og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen!" rett

(361)Slik skrev Peter til de troende på et tidspunkt da menigheten hadde ekstra store vanskeligheter. Mange hadde allerede fått del med Kristus i hans lidelser, og menigheten stod like foran en fryktelig forfølgelse. Om noen få år skulle mange lærere og ledere i menigheten ofre livet for evangeliets skyld. Snart ville glupende ulver komme inn i menigheten og ikke spare noen. Men intet av dette skulle lede til mismot hos dem som hadde sitt håp forankret i Kristus. Med oppmuntrende ord fikk Peter de kristne til å se fram til den "arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner", i stedet for å tenke på øyeblikkelige og framtidige vanskeligheter. "En kort stund må dere nok lide," skriver han, "men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke dere og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen."
Dette kapittel er bygd på Peters første brev rett

neste kapitel