Evangeliets tjenere kapitel 20. Fra side 79.     Fra side 111 i den engelske utgave.tilbake


Fjerde avsnitt
Nødvendige egenskaper
Oppofrende hengivenhet

For at en mann kan bli en framgangsrik predikant, må han ha noe mer enn boklige kunnskaper. En arbeider for sjeler må eie oppofrende hengivenhet, rettskaffenhet, forstand, flid; energi og taktfullhet. Ingen som eier disse egenskaper, kan være underlegen; han vil nettopp øve en bestemmende innflytelse til det gode.

-----------

Kristus innrettet sine krav og sine ønsker i strengt samsvar med sin misjon - den misjon sam hadde himmelens insignier. Han lot allting være underordnet den gjerningen som han kom til denne verden for å utføre. Da hans mor fant ham som barn sittende i rabbinernes' skole ag sa til ham: "Barn! hvorfor gjorde du oss dette? Se, din far og jeg har lett etter deg med smerte," svarte han - og dette svar uttrykte grunntonen i hans livsgjerning: - "Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Faders hus?" Luk. 2, 48. 49.

Den samme helligelse, den satnme oppofrende hengivenhet, den samme underkasting under Guds krav som kom til syne hos Kristus, må vise seg hos hans tjenere." Han forlot sitt trygge og fredelige hjem, forlot den herlighet som ha!1 hadde hos Faderen før verden ble til, forlot sin stilling på universets trone og trådte fram som et lidende, fristet menneske, gikk ut i ensomhet, for å så med tårer og for med sitt blod å vanne livets sæd for en fortapt verden.

På samme vis må hans tjenere gå ut for il så. Da Abraham ble kalt til å være en såmann for å strø ut sannhetens sæd, ble det pålagt ham: ”Dra bort fra ditt land ag fra din slekt og fra din fars hus til det land Som jeg vil vise deg!. Og han dra ut uten å vite hvorhen han skulle komme.” 1 Mos. 12, 1; Heb. 11, 8, Han dro ut som Guds lysbærer, for å bevare hans navn levende på jorden, Han, forlat sitt land! sitt hjem, sine slektninger og alle de behagelige omgivelser som hørte med til hans jordiske liv, for å bli en pilegrim og en fremmed.

Således kom også det budskapet til apostelen Paulus mens han ba i tempelet i Jerusalem: "Dra ut! for jeg vil sende deg ut til hedningefolk langt borte." Åp. gj. 22, 21. Således må de som kalles til å forene seg med Kristus, forlate alt for å følge ham. Gamle omgangskretser må brytes, livsplaner oppgis, jordiske forhåpninger legges til side. Med møye og tårer, i ensomhet og med oppofrelse må sæden såes.

De som helliger seg til Gud med legeme, sjel og ånd, vil stadig få en ny forsyning av legemlig, sjelelig og åndelig styrke. De har adgang til himmelens uuttømmelige forråd. Kristus gir dem åndepustet av sin egen Ånd, livet av sitt eget liy. Den Hellige Ånd setter sine høyeste krefter i virksomhet i hjerte og sinn, Guds nåde forøker og mangfoldiggjør deres evner, og enhver fullkommenhet i den guddommelige natur kommer dem til hjelp i arbeidet med å frelse sjeler. Gjennom samarbeid med Kristus gjøres de fullkomne i ham, og i sin menneskelige svakhet settes de i stand til å utfør" Allmaktens gjerninger.

Gjenløseren vil ikke ta imot en delt tjeneste. Den som arbeider for Gud, må daglig lære hva det betyr å overgi seg selv. Han må granske Guds Ord, lære å forstå dets mening og lyde dets forskrifter. Således kan han oppnå idealet av kristelig fullkommenhet. Dag for dag arbeider Gud med ham og fullkommer den karakter som skal bestå i den siste prøvestund. Og i menneskers og englers påsyn utvirker den troende dag for dag et opphøyd eksperiment og viser hva evangeliet formår å utrette for falne mennesker.

Da Kristus kalte sine disipler til å følge ham, tilbød han dem ingen smigrende utsikter i dette liv. Han ga dem ikke noe løfte om vinning eller verdslig ære, og de traff heller ingen avtale om hva de skulle få. Til Matteus, som satt på tollboden, sa Frelseren: "Følg meg! Og han sto opp og fulgte ham." Matt. 9, 9. Før Matteus gikk inn i tjenesten, ventet han ikke for å stille krav om et visst honorar som svarte til det beløp han fikk i sin tidligere stilling. Uten spørsmål eller betenkning fulgte han Jesus. For ham var det nok at han skulle være sammen med Frelseren så han kunne høre hans ord og forene seg med ham i hans gjeming.

Slik var det også med de disipler som var blitt kalt tidligere. Da Jesus bød Peter og hans feller å følge ham forlot de øyeblikkelig sine båter og garn. Noen av disiplene hadde venner som var beroende av dem for sitt underhold; men da de fikk Frelserens innbydelse, ventet de ikke for å spørre: Hva skal jeg leve av, og kunne underholde min familie med? De lød kallet; og da Jesus senere spurte dem: "Da jeg sendte dere ut uten pung og skreppe og sko, fattedes dere da noe?" så kunne de svare: "Nei, intet." Luk. 22, 35.

I dag kaller Frelseren oss til sin gjerning, liksom ban kalte Matteus og Johannes og Peter. Dersom våre hjerter er berørt av hans kjærlighet, så vil spørsmålet om lønn ikke være det første vi tenker på. Vi vil glede oss over å være Kristi medarbeidere, og vi vil ikke frykte for å forlate oss på hans omsorg. Dersom vi gjør Gud til vår styrke, så vil vi ha en klar oppfatning av vår plikt og ha uegennyttige mål for øye. Den drivende kraften i vårt liv vil være et edelt forsett som vil heve oss opp over lave beveggrunner.

Mange som Herren kunne bruke, vil ikke høre og lyde hans stemme framfor noen annens. Slekt og venner samt tidligere vaner og omgivelser har en så sterk innflytelse over dem at Gud bare kan gi dem liten undervisning og meddele dem lite kunnskap om sine forsetter. Herren ville gjøre langt mer for sine tjenere dersom de var helt overgitt til ham og satte hans tjeneste høyere enn slektskapsbånd og alle andre jordiske forbindelser.

En dypere helligelse nødvendig
Tiden krever større dyktighet og en dypere helligelse. Jeg roper til Gud: Oppreis og send ut budbærere som har full forståelse av sitt ansvar, menn i hvis hjerte selvforgudelse, som ligger ved roten til all synd, er blitt korsfestet, menn som er villige til uten forbehold å hellige seg til Guds tjeneste, menn hvis sjel er levende oppmerksom på verkets hellighet og på kallets ansvar, menn som er bestemt på ikke å bringe Gud et beskadiget offer som hverken koster dem anstrengelse eller bønn.

Hertugen av Wellington var engang til stede ved en anledning hvor en gruppe kristne menn drøftet muligheten av framgang i et misjons foretagende blant hedningene. De ba hertugen uttale seg om hvorvidt det etter hans mening var noen sannsynlighet for at et slikt foretagende kunne bringe et resultat som svarte til omkostningene. Den gamle soldat svarte:

Mine herrer, hva er Deres marsjordre? Framgang er ikke spørsmålet for Dem å drøfte. Hvis jeg leser Deres ordre riktig, så lyder den slik: .Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!" Mine herrer, lyd Deres marsj ordre!"

Mine brødre, Herren kommer, og vi behøver å sette all kraft inn på å fullføre det verk som ligger fore. Jeg ber dere om å gå helt opp i arbeidet. Kristus ga sin tid, sin sjel og sin styrke til arbeidet for menneskehetens gagn og velsignelse. Hele dagen ble helliget til virksomhet, og hele netter tilbraktes i bønn om kraft til å møte fienden og om styrke til å hjelpe dem som kom til ham for å få lindring. Liksom vi kan følge løpet av en rinnende bekk ved å legge merke til den stripe av levende grønt som den frambringer, således kan Kristus ses i de barmhjertighetshandlinger som kjennetegnet hvert skritt på hans vei. Overalt der han ferdedes, spirte sunnhet fram, og lykke fulgte hvor han gikk. Så enkelt framholdt han livets ord at et barn kunne forstå det. De unge kjente seg grepet av hans tjenerånd og søkte å etterligne hans kjærlige handlemåte ved å hjelpe dem som behøvde støtte. De blinde og de døve frydet seg hvor han var til stede. Hans ord til de vankundige og syndige åpnet en livets kilde for dem. Han delte ut sine velsignelser i rikt mål og uten opphør; det var de innsamlede evighets skatter, gitt i Kristus, Faderens gave til menneskene.

Arbeidere for Gud bør være likså overbevist om at de ikke er sine egne, som om identitetsseglet var innpreget på deres person. De må være besprengt med Kristi offerblod, og i en full hengivelsens ånd bør de beslutte seg til at de ved Kristi nåde vil være et levende offer. Men hvor få det er iblant oss som betrakter synderes frelse i det samme lys hvori den himmelske verden ser den - som en plan som fra evighet av var fattet i Guds sinn! Hvor få av oss det er som har våre hjerter knyttet til Gjenløserens hjerte i dette høytidelige, avsluttende verk! Det finnes neppe en tiendedel av den medlidenhet med ufrelste sjeler som det burde være. Det er så mange å advare, men hvor få det er som har så megen samfølelse med Gud at de vil være alt eller intet når de bare kan se sjeler bli vunnet for Kristus!

Da Elias var i ferd med å skulle forlate Elisa, sa han til denne: .Si hva du ønsker jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg! Elisa sa: La en dobbelt del av run ånd tilfalle meg!" 2 Kong. 2, 9. Elisa ba ikke om yerdslig ære eller om en plass blant jordens store menn. Det som han begjærte, var et rikt mål av den ånd som var gitt til en som Gud sto i begrep med å hedre ved å rykke ham bort. Han visste at ikke noe annet kunne gjøre ham skikket til den gjerning som ville bli krevd av ham.

Evangeliets tjenere! hva ville dere ha svart om dette spørsmål var blitt stilt til dere? H va er hjertets største ønske når dere er opptatt med Guds tjeneste?

neste kapitel