Evangeliets tjenere kapitel 70. Fra side 242.     Fra side 324 i den engelske utgave.tilbake

Noen advarsler

Kristus sa til sine disipler: "Se, jeg sender dere som får midt iblant ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer!” Matt. 10, 16.

Satans angrep på sannhetens talsmenn vil bli mer og mer bitre og bestemte helt til tidens avslutning. Liksom ypperste prestene og rådsherrene på Kristi tid opphisset folket imot ham, vil de religiøse ledere i våre dager egge til bitterhet og fordom mot sannheten i denne tid. Folket vil bli ledet til slike voldshandlinger og slik motstand som de aldri ville ha tenkt på dersom de ikke var blitt gjennomsyret med bekjennende kristnes fiendskap mot sannheten.

Hvordan man skal møte bitre angrep
Hvilken framgangsmåte skal sannhetens talsmenn følge? De har Guds uforanderlige, evige ord, og de bør la den kjensgjerning bli åpenbar at de har sannheten som den er Jesus. De må ikke bruke grove eller skarpe ord. I sin framstilling av sannheten må de legge Kristi kjærlighet og saktmodighet og mildhet for dagen. La sannheten være det middel som skjærer. Guds Ord er som et skarpt, tveegget sverd, og det vil skjære seg inn i hjertet. De som vet at de har sannheten, burde ikke ved bruken av hårde og strenge uttrykk gi Satan en eneste anledning til å mistyde den ånd som besjeler dem.

Som et folk må vi innta det samme standpunkt som verdens gjenløser. Da Kristus tvistet med Satan om Mose legeme, vågde han "ikke å uttale en spottende dom". Jud.9. Det forelå enhver uteskning til å gjøre dette, og Satan ble skuffet fordi han ikke kunne oppegge en gjengjeldelsens ånd i Kristus. Satan var ferdig til å mistyde alt det som Jesus gjorde, og Frelseren ville ikke gi ham noen anledning, ikke et skinn av en unnskyldning. Han ville ikke vike bort fra sannhetens bene vei for å følge Satans forvildring og vrieri, fordreielser og utflukter.

I Sakarias' profeti leser vi at da Satan med hele sin synagoge reiste seg for å motstå ypperstepresten Josvas bønner og for å motstå Kristus, som var i ferd med å vise Josva en avgjort gunst, sa Herren til Satan: "Herren refse deg, Satan Herren refse deg, han som har utvalt Jerusalem! Er ikke denne mann her en rykende brann, revet ut av ilden?" Sak. 3, 2.

Kristi handlemåte endog når han hadde med sjelefienden å gjøre, bør være et eksempel for oss i all vår omgang med andre - aldri å uttale en spottende dom over noen; og enda langt mindre må vi vise hårdhet eller strenghet mot dem som kanskje har et likeså sterkt ønske om å kjenne den rette veien som vi selv har.

Vær tålsom mot andre
De som er blitt opplært i sannheten ved forskrift og eksempel, bør være tålsomme overfor andre som ikke har noe annet kjennskap til Skriften enn hva de har fått gjennom presters og menighetsmedlemmers tolkninger, og som har tatt imot overleveringer og eventyr som bibelske sannheter. De blir forbauset når sannheten framholdes; det er som en ny åpenbaring for dem, og de kan ikke tåle at hele sannheten i dens mest slående trekk blir framholdt for dem til å begynne med. Alt er nytt og fremmed, helt forskjellig fra hva de har lært av sine prester, og de er utsatt for å tro hva prestene har fortalt dem - at syvendedags-adventistene er vantroende og ikke tror på Bibelen. La sannheten bli framstilt som den er i Jesus, linje på linje, bud på bud, litt her og litt der.

Skap ikke hindringer
La ikke dem som skriver for våre blad komme med uvennlige angrep eller hentydninger, som visselig vil gjøre skade, og som vil stenge veien og hindre oss i å utføre det arbeid som vi skulle utføre for å kunne nå alle klasser katolikker innbefattet. Vår gjerning er å tale sannheten i kiærlighet og ikke å blande sannheten med det naturlige hjertes vanhellige egenskaper og si ting som smaker av den samme ånd som den våre fiender har. Alle skarpe angrep vil falle tilbake på oss i dobbelt mål når makten er i hendene på dem som kan bruke den til skade for oss.

Gang på gang har jeg fått det budskapet at vi, især når det dreier seg om personligheter, og det ikke absolutt er av vesentlig betydning for å forsvare sannheten, ikke skal si et eneste ord og ikke la trykke en eneste linje som vil sette våre hender opp imot oss og gjøre deres lidenskaper hvitglødende. Vår virksomhet vil snart bli avsluttet, og snart rammes vi av den trengselstid som aldri har hatt sin like, og som vi bare har lite begrep om. . .

Herren vil at hans arbeidere skal være en framstilling av ham, den store misjonsarbeideren. Å handle overilt gjør alltid skade. Den velanstendighet som er av vesentlig betydning i kristenlivet, må daglig læres i Kristi skole. Den som er skjødesløs og likegyldig med sine ord når han taler, eller når han skriver noe som skal trykkes og sendes rundt omkring, slik at det publiseres uttrykk som aldri kan tilbakekalles, gjør seg selv uskikket til å bli betrodd den hellige gjerning som påhviler Kristi etterfølgere i dorme tid. De som gjør bruk av hårde angrep, tilegner seg vaner som vil styrkes ved gjentagelse, og som de vil måtte omvende seg fra. Vi bør omhyggelig undersøke våre vaner og vår ånd og se etter hvordan vi utfører den gjerningen som Gud har gitt oss, en gjerning hvor det dreier seg om sjelers skjebne. Den allerhøyeste forpliktelse påhviler oss. .

Satan står rede, brennende av iver etter å inspirere det hele forbund av ondskapens krefter, slik at han kan få dem til å forene seg med onde mennesker og påføre dem som tror sannheten, hastig og alvorlig lidelse. Hvert eneste uklokt ord som våre brødre ytrer, vil bli tatt vare på av mørkets fyrste. Hvordan tør dog dødelige mennesker tale uforsiktige og vågsomme ord som vil opphisse helvetes makter mot Guds hellige, når ikke engang Mikael, overengelen, våget å uttale en spottende dom mot Satan, men sa: "Herren refse deg!"

Det vil være umulig for oss å unngå vanskeligheter og lidelse. Jesus sa: "Forførelser må komme; men ve det menneske som forførelsen kommer fra!" Matt. 18, 7. Men fordi forførelser [forargelser] vil komme, må vi være forsiktige så vi ikke ved uforstandige ord og ved å legge en uvennlig ånd for dagen opphisser det naturlige sinn hos dem som ikke har kjærlighet til sannheten.

Den dyrebare sannhet må framholdes i sin iboende kraft. De skuffende villfarelser som er så vidt utbredt, og som tar verden til fange, må avsløres. Det gjøres alle mulige forsøk på å besnære sjeler ved listige argumenter for å vende dem bort fra sannheten til eventyr og for å berede dem til å bli ledet vill ved kraftige forførelser. Men mens disse bedragne sjeler vender seg bort fra sannheten til villfarelser, må det ikke sies et eneste bebreidende ord til dem. Søk å vise dem den fare de er i, og å åpenbare for dem hvor syndig deres handlemåte mot Jesus Kristus er, men la det skje i medlidende ømhet. Ved en riktig opptreden kan noen av de sjeler som Satan har besnæret, kanskje frelses fra hans makt. Men bebreid og fordøm dem ikke. Å latterliggjøre deres standpunkt når de er i villfarelse, vil ikke kunne åpne deres blinde øyne eller lede dem til sannheten.

Når menneskene taper Kristi eksempel av syne og ikke følger hans måte å undervise på, så blir de selvtilfredse og går ut for å møte Satan med den slags våpen som han selv bruker. Fiende;, vet godt hvordan han skal vende sine våpen mot dem som gjør bruk av dem. Jesus talte bare ord som var den rene sannhet og rettferdighet.

Dersom et folk noensinne trengte til" å vandre ydmykt for Gud, så er det hans menighet, hans utvalte i denne slekt. Vi behøver alle å beklage at våre åndelige evner er så sløve, og at vi så lite forstår å verdsette være privilegier og anledninger. Vi har ikke noe å rose oss av. Vi bedrøver Herren Jesus Kristus med vår hårdhet, våre ukristelige angrep. Vi trenger til å bli fullkomne i ham.

Det er sant at vi har fått befalingen: "Rop av strupen, spar ikke! Oppløft dm røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus det synder!" Es. 58, 1: Dette budskap må forkynnes; men vi må passe på at vi ikke støter og plager og fordømmer dem som ikke har det lys vi eier. Vi må ikke gå bort fra vår vei for å rette hårde angrep på katolikkene. Blant katolikkene er det mange som er ytterst samvittighetsfulle kristne, og som vandrer i alt det lys som skinner på dem, og Gud vil virke til deres beste. De som har hatt store fortrin og anledninger, men har forsømt å utnytte o sine fysiske, åndelige og moralske krefter og har levd for å behage seg selv og nektet å bære sitt ansvar befinner seg i større fare og under større fordømmelse overfor Gud enn disse som er i villfarelse angående lærdomspunkter men som forsøker å gjøre godt mot andre.

La oss ikke dadle andre; fordøm dem ikke. Dersom vi tillater egoistiske hensyn, falske fornuftsslutninger og falske unnskyldninger å føre oss inn i en fordervelig sinnets og hjertets tilstand, slik at vi ikke kjenner Guds veier og Guds vilje, sa vil var brøde være langt større erm dens som er en åpenbar synder. Vi må være forsiktige så vi ikke fordømmer dem som i Guds øyne er mindre skyldige erm vi selv er. - Testimonies, IX, side 239-244.

neste kapitel