I historiens morgen kapitel 31. Fra side 266.     Fra side 359 i den engelske utgave.tilbake

Fremmed ild

Etter at tabernaklet var blitt innviet, ble prestene innsatt i sitt hellige embete. Disse høytidelighetene varte i syv dager, og hvet dag ble det utført spesielle seremonier. Den åttende dagen begynte de sin spesielle tjeneste. Assistert av sine sønner brakte Aron de ofre Gud krevde, og han løftet hendene og velsignet folket. Alt ble utført slik Gud hadde påbudt, og han godtok offeret og åpenbatte sin herlighet på en bemerkelsesverdig måte. Ild kom ned fra Herren og fortætte offeret på alteret. Med ærefrykt og dyp interesse betraktet folket denne vidunderlige åpenbaring av Guds kraft. For dem var det et tegn på hans herlighet og nåde. De gav uttrykk for en samstemmig lovprisning og tilbedelse idet de bøyde seg til jorden som om Gud stod like foran dem.

Men kort etter ble øversteprestens familie rammet av en plutSelig og voldsom ulykke. Da folket skulle holde gudstjeneste, og deres bønner og lovprisninget steg opp til Gud, tok to av Arons sønner hvert sitt røkelseskar og brente røkelse som skulle stige opp som en vellukt for Herren. Men de tilsidesatte hans påbud og benyttet "fremmed ild". For å brenne røkelsen tok de vanlig ild i stedet for den hellige ild som Gud selv hadde tent, og som han hadde bestemt til dette spesielle formål. Som svar på denne synd kom der ild ned fra Herren og fortærte dem i folkers påsyn.

Nest etter Moses og Aron stod Nadab og Abihu høyest i rang i Israel. Sammen med de sytti eldste hadde de harr den forrett å se hans herlighet på fjellet. Men detre var ingen grunn til at deres overtredelse skulle unnskyldes eller betraktes som uberydelig. Alt detre gjorde bare deres synd mer alvorlig.

Noen mennesker har mottatt stort lys. Likesom fyrstene i Israel har de vært på fjellet sammen med Gud og fått del i hans herlighet. Men derfor må de ikke tro at de kan synde ustraffet, og at Gud ikke vil tukte dem for deres. ondskap. Det ville være et skjebnesvangert feilgrep. Det store lyset og de spesielle privilegier de har fått del i, krever en edelmodighet og hellighet som står i forhold til det lyset de har fått. Gud kan ikke nøye seg med noe mindre. Store velsignelser og privilegier må aldri friste til trygghet og likegyldighet og til å gi synden frie tøyler i den tro at Gud ikke er så nøye. Alle privilegier Gud pr, er hans middel til å gjøre oss målbevisste og brennende i ånden, og inspirere oss til å gjøre hans hellige vilje.

I sine unge år var Nadab og Abihu ikke opplært til å øve selvkonrroll. Farens ettergivenhet og mangel på fasthet ovetfor det som var rett, hadde fått ham til å forsømme barnas oppdragelse. Hans sønner hadde fått lov til å gjøre som de selv ville. Dette var blitt en så inngrodd vane hos dem at selv ansvaret for det hellige embete ikke fikk dem til å endre kurs. De hadde ikke lært å respektere farens myndighet, og de innså ikke nødvendigheten av å vise absolutt lydighet overfor Guds vilje. Arons misforståtte føyelighet overfor sønnene resulterte i at de falt som offer for Guds straffedom.

Gud hadde til hensikt å lære folket at de måtte nærme seg ham med ærbødighet og ærefrykt og på den måten han hadde fastsatt. Han godkjenner ikke delvis lydighet. Undet disse høytidelige gudstjenestene var det ikke nok at de gjorde nesten alt det han hadde bestemt. Gud har uttalt sin forbannelse over dem som viker av fra hans bud og ikke skjelner mellom alminnelige og hellige ting. Han erklærte ved profeten: "Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke! ... Ve dem som er vise i egne øyne og forstandige i egne tanket! ... de som for gave gir rett til den som har urett, og tar retten fra den rettferdige! ... For de har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov og foraktet Israels Helliges ord."

Ingen bør bedra seg selv til å tro at en del av Guds bud er uvesentlige, eller at han vil godta en erstatning for det han har forlangt. Slik skrev profeten Jeremias: "Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?"' Gud har ikke gitt noe påbud i sitt ord som menneskene kan lyde eller la være å lyde etter som de selv synes, uten at de må ta følgene. Hvis de velger noen annen vei enn den strenge lydighetens sti, vil de oppdage at "enden på det er dødens veier".

"Da sa Moses til Aron og hans sønner Eleasar og Itamar: I skal ikke rake eders hoder og ikke sønderrive eders klær, for at I ikke skal dø, ... for Herrens salvings-olje er på eder." Moses minnet sin bror om det Gud hadde sagt: "På dem som står meg nær, vil jeg åpenbare min hellighet, og for alt folkets åsyn vil jeg forherlige meg." Aron tidde. Hans hjerte var tynger av fortvilelse over sønnenes død, idet de uten varsel ble revet bort midt under en fryktelig synd som han nå innså var en følge av hans egen pliktforsømmelse. Men han gav ikke uttrykk for sine følelser. Han måtte ikke vise noe tegn på sorg og dermed gi inntrykk av at han bifalt synd. Folket måtte ikke bli ledet til å knurre mot Gud.

Herren ville lære sitt folk å anerkjenne hans rettferdige handlemåte når han viste ovenredere til rette, så andre kunne bli ledet til gudsfrykt. Ved å bli advart om denne fryktelige straffedom var det noen i Israel som kunne bli reddet fra å benytte seg av Guds overbærenher inntil også de beseglet sin skjebne. Gud vil straffe den som av falsk medlidenhet med synderen prøver å unnskylde synd. Synden sløver den moralske sans slik at den som gjør urett, ikke innser hvor avskyelig overtredelsen er. Uten Den Hellige Ånds overbevisende kraft ville han fortsatt være delvis blind for sin synd. Kristi tjenere har plikt til å gjøre disse feilende mennesker oppmerksomme på den fare de er i.

De som reduserer virkningen av Guds advarsel ved å gjøre synderen blind for syndens virkelige karakter og dens virkninger, prøver å innbille seg at de dermed viser nestekjærlighet. Men i virkeligheten motarbeider de Guds Hellige Ånd og hindrer den i sin virkning. De dysser synderen i søvn på avgrunnens rand. Dermed gjør de seg delaktige i hans skyld og påtar seg et forferdelig ansvar for hans ubotferdighet. Svært mange har gått til grunne som følge av denne falske og bedragerske form for medfølelse.

Nadab og Abihu ville aldri ha begått den skjebnesvangre synden om de ikke på forhånd var blitt delvis beruset som følge av rankeløs bruk av vin. De var klar over at det var nødvendig med en omhyggelig og alvorlig forberedelse før de gikk inn i helligdommen hvor Gud ville åpenbare sitt nærvær. Men mangel på avhold gjorde dem uskikket til det hellige embete. Sinnet ble forvirret, og den moralske finfølelse ble sløver, så de ikke lenger var i stand til å skjelne mellom det hverdagslige og det hellige. Aron og de sønnene han hadde igjen, fikk denne advarsel: "Vin eller sterk drikk skal hverken du eller dine sønner drikke når I går inn i sammenkomstens telt, for at I ikke skal dø - det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt - så I kan gjøre forskjell mellom hellig og vanhellig, mellom urent og rent, og lære Israels barn alle de lover som Herren har kunn gjort dem ved Moses."

Bruken av akoholholdige drikker svekker kroppen, forvirrer tankene og nedbryter den moralske Sans. Den hindrer mennesker i å oppfatte de hellige ring og å innse at Guds kraver bindende. Alle som innehadde verv med hellig ansvar, skulle være strengt avholdende for at deres forsrand kunne være klar når det gjaldt å skjelne mellom rett og urett, og for at de kunne vise prinsippfasthet og ha visdom til å øve rettferdighet og vise barmhjertighet.

Enhver Kristi etterfølger har den samme plikt. Apostelen Peter sier: "Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom."' Gud krever av oss at vi bevarer enhver evne i den besr mulige stand, så vi kan yte den besre tjeneste for Skaperen. Når berusende midler tas i bruk, vil det få de samme virkninger som i tilfellet med presrene i Israel. Samvittigheten vil miste sin følsomhet overfor synd, og det vil skje en gradvis forherdelse overfor urett, inntil evnen til å skjelne mellom det hellige og det vanhellige forsvinner. Hvordan kan vi da leve opp til Guds krav?

"Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud? Dere hører ikke lenger til dere selv: Dere er dyrt kjøpt, og prisen er betalt. Bruk da legemet til Guds ære." "Enten dere nå spiser eller drikker, eller hva dere gjør, gjør alt til Guds ære." Til Kristi menighet gjennom alle tidsaldrer kommer denne alvorlige og forferdelige advarsel: "Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere."'

neste kapitel