I hemmelig oppdrag

(290)Elleve dager erter avreisen fra Horeb-fjeller slo folkeskaren leir ved Kades i ørkenen Paran, ikke langt fra grensen tilløftets land. Folket foreslo at speidere skulle sendes ut for å utforske landet. Moses la saken frem for Herren som godkjente planen, men gav samtidig beskjed om at de skulle peke ut en leder fra hver stamme til denne oppgaven. Mennene ble valgt slik det var gitt pålegg om, og Moses bad dem om å dra opp for å ta landet i øyesyn, finne ut hvordan fotholdene var og hvilke naturgoder som fantes. De skulle også legge merke til innbyggerne for å få vire om de var sterke eller svake, mange eller få. Videre skulle de undersøke om jotden var fruktbar. De skulle også ta med tilbake noe av der som ble dytket der. rett

(290)De drog av sted og utspeidet hele landet fra sørgrensen og opp til det nordligste punktet. Etter førti dager kom de tilbake til leiren. Folket hadde store forhåpninget og ventet spent. Nyheten om at speiderne var kommet tilbake, gikk fra stamme til stamme og vakte stor glede. Folk strømmet ut for å møte budbærerne som var kommet trygt tilbake fra det farefulle oppdraget. De hadde med seg frukt som viste hvor produktiv jorden var. Det var på den tiden druene ble modne, og de førte med seg en drueklase som var så stor at to mann måtte bære den mellom seg. De hadde også med seg fiken og granatepler som vokste i store mengder. rett

(290)Folket gleder seg over at de skulle få bo i et så deilig land, og de lyttet ivrig til speidernes rapport for ikke å ga glipp av et eneste ord. "Vi kom til det land du sendte oss til, og det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt." Folket var begeistret, og de var mer enn villige til å lyde Herrens ord og dra opp og ta landet i besittelse. Men etter at speiderne hadde fortalt hvor vakkert og fruktbart lander var, begynte alle unntatt to å utmale de vanskeligherer og farer som venter israelittene hvis de forsøkte å erobre Kanaan. De fortalte om de mekrige folkeslag som holdr til i de forskjellige deler av lander, og sa at de store byene var omgitt av murer og at innbyggerne var uovervinnelige. De fortalte også at de hadde sett kjemper, etterkommere av Anak, og at der ville være nytteløst å tenke på å ta landet i besittelse. rett

(290)Dermed forandrer stemningen seg. Håpet og morer vek plassen for feigher og frykt etter hvert som speiderne gav uttrykk for vantro. Det var Satan som gjorde dem morløse. Dette kastet en dyster skygge over hele forsamlingen. Plutselig hadde de glemt Guds mektige kraft som hans utvalgte folk så ofre hadde erfart. Folket tok seg ikke tid til ettertanke. De regnet ikke med at når Gud hadde leder dem så langt, ville han også gi dem landet. De syntes å ha glemt den forunderlige måten Gud hadde utfridd dem fra deres undertrykkere på, hvordan han hadde baner vei for dem gjennom havet og tilintergjort faraos hær som forfulgte dem. De satte Gud helt ut av betraktning og oppførte seg som om de var nødt til å klare seg urelukkende ved våpenmakt. rett

(291)I sin vantro begrenset de Guds makt og stolte ikke på ham som hittil hadde leder dem. De gjentok bare sine ridligere feilgrep og kritiserte Moses og Aron. Dette var altså slutten på alle deres lyse forhåpninger! Slik var det lander de hadde reist den lange veien fra Egypt for å ta i eie! De anklager lederne for å ha ført folket bak lyser og leder Israel ut i vanskeligheter. rett

(291)Folket var ute av seg av skuffelse og fortvilelse. Plutselig lød der er høyt klagerop midt i summingen av vrede røster. Kaleb oppfattet situasjonens alvor. Han stilte seg modig på Guds side og gjorde sitt ytterste for å motvirke den onde innflytelsen fra sine troløse medarbeidere. Han klarre å få folket til å være stille et øyeblikk mens han prøvde å gi dem håp og mor ved å fortelle om der gode landet. Han motsa ikke det som alt var blitt sagt. Murene var høye og kanaanittene var sterke, men Gud hadde lovet Israel dette landet. "Vi vil dra opp og ta landet i eie; vi skal nok få det i vår makt." rett

(291)Men de ti avbrøt ham og malte hindringene i enda mørkere farger enn tidligere. "Vi akter ikke å dra opp mot det folk; for der er sterkere enn vi. ... Alle de vi så der, var høyvoksre folk; der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeærren, og mor dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var." rett

(291)De hadde på forhånd slått inn på en gal vei og i tross satt seg opp mor Kaleb og Josva, mot Moses og mor Gud. Hvert nytt steg de tok, gjorde dem bare mer og mer trassige. De var fast bestemt på å motsette seg ethvert forsøk på å innta Kanaans land. De forcIreide sannheren for å oppretrholde sin egen dårlige innflytelse. Det er "et land som fortærer sine innbyggere", sa de. Denne rapporten var ikke bare dårlig, men direkte falsk. Det var et klagemål uten logisk sammenheng. Speiderne hadde sagt at landet var rikt og fruktbart, og at innbyggerne var som kjemper. Men detre kunne ikke være riktig dersom forholdene var så ugunsrige at landet "fortærer sine innbyggere". Når folk gir rom for vantro, overlarer de kontrollen til Satan, og ingen vet hvor langt han vil føre dem. "Da tok hele menigheren til å rope og skrike, og folker grår hele natten." rett

(292)Det hele utvikler seg raskt til åpent opprør, for Satan hadde fullstendig tatt makten, og det så ut til at folket hadde gått fra sans og samling. De forbannet Moses og Aron og tenkte ikke på at Gud hørte deres onde snakk, og at englene Som var skjult i skystøtren, var vitne til deres raseri. I sin bitterhet ropte de: "Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen!" Og så begynte de å anklage Gud: "Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten? Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten!" rett

(292)Det var ikke bare Moses som ble beskyldt for bedrageri, men også Gud som hadde lovet dem et land som de ikke var i stand til å innta. De gikk til og med så langt at de valgte en høvding som skulle føre dem tilbake til lidelse og trelldom som allmaktens arm hadde utfridd dem fra. rett

(292)Ydmyket og fortvilet "falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn". De visste ikke hva de skulle gjøre for å få folket til å oppgi sin overilte plan. Kaleb og Josva forsøkte å dempe uroen. Med isrykkerrevne klær til tegn på sorg og harme løp de inn blant folket og ropte så det kunne høres gjennom all jamring og bitter tross: "Det land som vi drog igjennom for å utspeide det, er et overmåte godt land. Dersom Herren hat vel behag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honnit'.g. Sett eder bare ikke opp mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem!" rett

(292)Kanaanirtene hadde fylt sitt syndebeger, og Herren kunne ikke lenger bære over med dem. Når han ikke lenger beskyttet dem, ville de bli et lett bytte. Ifølge Guds -pakt skulle landet tilfalle Israel. Men de trodde på rapporten fra de troløse speiderne, og hele folket ble ført bak lyset. Forræderne hadde gjort sin gjerning. Hvis de to speiderne hadde kommet med den dårlige rapporten, og de ti hadde oppmuntret folket til å innta landet i Herrens navn, ville folket på grunn av sin vantro heller ha lyttet til de to. Men nå var det bare to som forsvarte det som var rett, mens ti tok del i opprøret. rett

(292)De troløse speiderne fordømte Josva og Kaleb på det kraftigste og forlangte at de skulle stenes. Den rasende folkemengden plukket opp stener for å drepe de to som var trofaste. De stormet allerede mot dem i vilt raseri da stenene plutselig falt ut av hendene deres. Det ble dødsstille, og de skalv av redsel. Gud hadde grepet inn og krysset deres mordetiske forsett. Hans herlighet opplyste tabernaklet som et flammeskjær. Hele folket så tegnet fra Herren. En som var mektigere enn de selv, hadde åpenbart seg for dem, og ingen våget å fortsette sin motstand. Speiderne som hadde kommet med den dårlige rapporten, var målløse av skrekk og prøvde å finne tilbake til teltene sine. rett

(293)Nå reiste Moses seg og gikk inn i tabernaklet, og Herren sa til ham: "Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre deg til et større og sterkere folk enn dette." Men igjen gikk Moses i forbønn for folket. Han kunne ikke gå med på at de ble urryddet og at han selv ble til et stort folk. Derfor appellerre han til Herrens barmhjettighet da han sa: "la nå din kraft, Herre, vise seg stor, som du har talt og sagt: Herren er langmodig og rik på miskunnhet. . . . Tilgi da detre folk dets misgjerning etter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit! " rett

(293)Herren lovet å skåne Israel fot øyeblikkelig tilintetgjøtelse. Men på grunn av detes vantro og feighet kunne han ikke åpenbare sin makt og uskadeliggjøre detes fiender. I sin barmhjettighet påla han dem derfor å dra tilbake mot Rødehavet som den eneste sikre utvei. rett

(293)Under opprøret hadde folket ropt: "Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen!" Nå ville denne hønren bli oppfylt, for Herren sa: "Som I har talt for mine ører, således vil jeg gjøre med eder: I denne ørken skal eders døde kropper falle, alle de blant eder som ble mønstret, så mange som I er, fra tyveårsalderen og oppover. . . . Eders barn, som I sa ville bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet." Og med tanke på Kaleb sa han: "Men min tjener Kaleb - fordi det var en arnen ånd i ham, og han trolig fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det." Likesom speiderne hadde brukt førti døgn på reisen, skulle nå Israels hærskarer vandre omkring i ørkenen i førti år. rett

(293)Da Moses kunngjorde Guds beslutning for folket, ble deres raseri forvandlet til sorg. De visste at straffen over dem var rettferdig. Gud lot de ti troløse speiderne bli rammet av pest, og de døde like for øynene på hele Israel. I detes skjebne leste folket sin egen dom. rett

(294)Nå lot det til at de oppriktig angret sin syndige ferd, men de sørget mer over følgen av sin egen onde vei enn over sin utakknemlighet og ulydighet. Da de fant ut at Herren ikke ville endre sin beslutning, våknet deres egenvilje på ny, og de nektet å dra tilbake inn i ørkenen. Da Herren påla dem å dra bort fra fiendens land, satte han deres tilsynelatende ydmykhet på prøve, og det viste seg at den ikke var ekte. De visste at de hadde syndet alvorlig da de i et anfall av sinne prøvde å drepe de to speiderne som hadde oppfordret dem til å vise lydighet. Da de ble klar over at de hadde begått en fryktelig feil, ble de grepet av redsel, for de innså at det ville få skjebnesvangre følger. Deres sinn var ikke blitt forandret, og i en gitt situasjon ville de opptre på samme måte. Dette skjedde da Moses på Guds befaling påla dem å dra inn i ørkenen igjen. rett

(294)Bestemmelsen om at Israel ikke skulle komme inn i Kanaan på førti år, var en bitter skuffelse for Moses og Aron, Kaleb og Josva. Likevel aksepterte de Guds avgjørelse uten å protestere. Men de som hadde klaget over Guds handlemåte og gitt uttrykk for at de ville dra tilbake til Egypt, gråt og sørget fordi de gikk glipp av de velsignelser de hadde ringeaktet. Tidligere klaget de uten grunn. Nå hadde de virkelig noe å gråte for. Hvis de hadde sørget over sin synd da de ble gjort oppmerksom på den, ville denne dom aldri ha blitt uttalt over dem. Men nå sørget de over straffen. Deres sorg var ikke uttrykk for virkelig anger, og derfor ble heller ikke dommen omgjort. rett

(294)Folket gråt hele natten, men om morgenen øynet de nytt håp. De bestemte seg for å gjøre opp for sin feige atferd. Da Gud påla dem å dra opp og innta landet, nektet de. Og da han nå bød dem å dra tilbake, var de like morvillige. Nå var de fast bestemt på å gå til angrep og innta landet. Kanskje ville Gud godta deres handlemåte og ombestemme seg! rett

(294)Det var deres plikt og forrett å dra inn i landet på det tidspunkt Gud hadde bestemt. Men på grunn av deres gjenstridighet gikk denne anledningen fra dem. Ved å hindre dem i å dra inn i Kanaans land hadde Satan oppnådd sin hensikt. Stikk i strid med Guds vilje fikk han dem nå til å gjøre akkurat det som de nektet å gjøre da Gud forlangte det. Den store bedrager vant seier ved å få dem til å gjøre opprør for annen gang. De hadde tvilt på at Gud kunne hjelpe dem til å innta Kanaan. Nå mente de å kunne klare det uten hans hjelp. "Vi har syndet mot Herren," sa de, "nå vil vi dra opp og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss."I Så forblindet var de blitt på grunn av overtredelse! Herren hadde aldri pålagt dem å "dra opp og stride". Det var ikke hans hensikt at de skulle ta landet ved krig, men ved streng lydighet mot hans befalinger. rett

(294)Selv om deres sinn var uforandrer, hadde de måttet inntømme det syndige og tåpelige i sin opprørske handlemåte da de hørte speidernes rapport. Nå innså de verdien av den velsignelse de så tankeløst hadde kastet vrak på. De bekjente at det var deres egen vantro som hadde stengt dem ute fra Kanaan. "Vi har syndet!" sa de. Dermed erkjente de at de selv hadde skylden, ikke Gud som de i ondskap hadde anklaget for løfrebrudd. Slik kom det noe godt ut av deres bekjennelse, tross alt. Selv om denne innrømmelsen ikke var noe utslag av ekte anger, tjente den likevel til å rettferdiggjøre Guds handlemåte med dem. rett

(295)Herren gjør fremdeles bruk av en lignende fremgangsmåte for å få mennesker til å innse hans rettferdighet og til å ære hans navn. Ofte hender det at bekjennende kristne klager over måten han leder på. De ringeakter hans løfter, gir etter for fristelse og samarbeider med onde engler for å krysse hans planer. Da griper Herren ofte inn slik at mennesker som kanskje ikke er drevet av sann anger, blir overbevist om sin synd og tvinges til å innrømme sin onde handlemåte og til å innse at Gud er rettferdig og god. Det er slik Gud motvirker og avslører mørkets gjerninger. Det skjer kanskje ikke noen radikal forandring hos dem som syndet. Likevel gjøres det innrømmelser som forsvarer Guds ære og renvasker dem som trofast refser det onde, men som likevel blir motarbeidet og baktalt. Slik vil det gå når Guds vrede til sist blir utgytt. Når "Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle", vil han også "kreve alle gudløse til regnskap for alle de ugudelige gjerninger de har gjort".' Hver eneste synder vil da innse og innrømme at dommen er rettvis. rett

(295)Uten å ta hensyn til Guds dom forberedte israelittene seg på å erobre Kanaan. De skaffet seg rustninger og ktigsvåpen og følte seg sterke nok til å ta opp kampen. Men i Guds og hans sorgfulle tjeneres øyne var de sørgelig uskikket. Førti år senere da Herren befalte dem å dra opp og innta Jeriko, lovet han å gå med dem. Arken som inneholdt hans lov, ble båret foran hæren, og de menn Herren hadde utvalgt, skulle lede fremrykningen under guddommelig overoppsyn. Med en slik ledelse kunne ingen skade dem. Stikk i strid med Guds befaling drog de nå ut for å kjempe mot fienden, uten arken og uten Moses og til tross for at deres egne ledere hadde forbudt det. rett

(295)Da trompetsignalet lød, skyndte Moses seg etter dem med denne advarsel: "Hvorfor overtrer I Herrens bud? Det vil ikke lykkes. Dra ikke der opp! For Herren er ikke blant eder, I kommer bare til å bli slått av eders fiender. For amalekittene og kanaanittene vil møte eder der, og I skal falle for sverdet." rett

(295)Kanaanittene hadde hørt om den mystiske makt som syntes å beskytte dette folket, og om miraklene som var skjedd for deres skyld. De samlet derfor en sterk hær for å drive invasjonshæren tilbake. Angriperne hadde ingen leder, og ingen hadde bedt Gud om seier. De hadde den desperate målsetting å snu skjebnen eller dø i kampen. Selv om de var uten krigserfaring, utgjorde de en stor hær, og de håper å kunne knekke motstanden ved et overraskelsesangrep. Lover mot utfordret de fienden Som ikke våget å gå til angrep. rett

(296)Kanaanittene hadde tatt stilling på et høydedrag som bare var tilgjengelig langs vanskelige fjellpass og en bratt og farlig skråning. Den tallrike hebreerhæren ville bare utsette seg for et desto mer knusende nederlag. Langsomt klatret de oppover fjellsidene der de hele tiden var utsatt for dødbringende kastevåpen. Digre steinblokker kom veltende nedover fjellsiden og farget stien med blodet fra dem som ble drept. De som utmattet nådde roppen, møtte vold som motstand og ble drevet tilbake med store tap. Slagmarken lå overstrødd med falne israelitter. Deres hær var fullstendig tilintetgjort. Dette opprørseksperimentet endte med død og ødeleggelse. Til slutt måtte hæren kapitulere, og de som overlevde, vendte tilbake "og gråt for Herrens åsyn". Men Herren ville "ikke høre" på dem. rett

(296)Dette var en klar seier for Israels fiender som skjelvende av redsel hadde ventet på den mektige hæren som nærmet seg. Nå ble de overbevist om at de kunne motstå den. Alt det de hadde hørt om de mirakuløse ting Gud hadde gjort for sitt folk, betraktet de nå som falske rykter, og de fant ingen grunn til å frykte. Israelittene hadde selv skylden for at kanaanittene nå fikk nytt pågangs mot, nbe Som i høy grad vanskeliggjorde erobringen av landet. De hadde ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake og dra inn i den ørkenen der de visste at hele folket skulle få sin grav. rett

neste kapitel