I historiens morgen kapitel 54. Fra side 426.     Fra side 560 i den engelske utgave.tilbake

Samson - den svake kjempen

Under det utbredte frafallet fortsatte de som trofast tjente Gud, å trygle ham om å frigjøre Israel. Tilsynelatende kom det ikke noe svar, og etter som årene gikk, hvilte undertrykkerens åk stadig tyngre over landet. Men Gud arbeidet hele tiden for å hjelpe dem. Allerede i de første årene mens filistrene undertrykte dem, ble det født et barn som Gud ville benytte for å ydmyke den mektige fienden.

Like ved grensen til fjellandet lå den lille byen Sora, med utsikt over slettelandet der filistrene holdt til. Her bodde Manoah med sin familie. De tilhørte Dans stamme og var en av de få familier som var tro mot Gud midt i der alminnelige frafall. Så åpenbarte "Herrens engel" seg for Manoahs hustru som var barnløs, og sa at hun skulle få en sønn. Gjennom ham ville Gud begynne å befri Israel. Derfor fortalte engelen hvordan hun skulle leve og hvordan hun skulle oppdra barnet. "Drikk nå ikke vin eller sterk drikk og et ikke" noe urent!" Dette skulle også gjelde barnet helt fra første stund. Dessuten skulle de ikke klippe håret hans, for han skulle være en Guds nasireer fra fødselen av.

Kvinnen oppsøkte straks sin mann. Da hun hadde fortalt hvordan engelen så ur, gjentok hun det han hadde sagt til henne. Av frykt for ikke å utføre det viktige oppdraget på den rette måten, bad hennes mann denne bønnen: "Hør meg, Herre! La den Guds mann som du sendte, komme til oss igjen og lære oss hva vi skal gjøre med det barn som skal fødes!"

Da engelen på ny viste seg, spurte Manoah ivrig: "Hvorledes skai vi bære oss at med barnet, og hva skal vi gjøre med ham?" Engelen gjentok det han tidligere hadde sagt: "Alt det jeg har nevnt for kvinnen, skal hun ta seg i vare for. Hun skal ikke ete noe av det som kommer av vintreet, og ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke ete noe urent; alt der jeg har pålagt henne, skal hun holde seg etter." Gud hadde en viktig oppgave for den sønnen Manoah fikk løfte om. Det var for å gjøre ham skikket for den oppgaven at livsvanene til både mor og barn skulle overvåkes så nøye. Hun skal "ikke drikke vin eller sterk drikk", sa engelen om Manoahs hustru, "og ikke ete noe urent; alt det jeg har pålagt henne, skal hun holde seg etter."

Morens vaner vil påvirke barner på godt og ondt. Hvis hun er interessert i barnets ve og vel, må hun selv være prinsippfast og praktisere avhold og selvfornektelse. Ufornuftige mennesker vil kanskje råde henne til å gjøre alt det hun har lyst til, men dette er både galt og farlig. Gud har selv gitt henne det mest alvorlige pålegg om å vise selvkontroll.

Derte ansvaret gjelder fedre like meget som mødre. Begge foreldre overfører sine mentale og fysiske egenskaper til sine barn, og også sine tilbøyeligheter og lyster. Som følge av foreldrenes manglende måtehold har mange barn ikke den nødvendige fysiske styrke og mentale og moralske kraft. Barn av foreldre som bruker alkohol og tobakk, arver ofte foreldrenes umettelige begjær, deres urene blod og deres pirrelige nerver. Løsslupne individer overfører ofte sine vanhellige tilbøyeligheter og endog avskyelige sykdommer til barna. Fordi barna har mindre motstandskraft mot fristelser enn foreldrene, synker hvert nytt slektledd dypere enn der foregående. I stor utstrekning bærer foreldre ansvaret ikke bare for barnas sterke lidenskaper og forvente lyster, men også i mange tilfeller for svakheter hos barn som blir født døve eller blinde, og som er belastet med fysisk sykdom eller åndssvakhet.

Enhver far eller mor burde spørre seg selv: "Hvordan skal vi bære oss at med barnet vi snart skal få?" Mange legger ikke tilstrekkelig vekt på den påvirkning som barnet blir utsatt for før fødselen. Men den instruks som disse hebraiske foreldre mottok fra himmelen, og som ble gjentatt på den alvorligste og tydeligste måten, viser hvordan Skaperen ser på dette.

Men der var ikke tilstrekkelig at barnet fikk en god arv fra foreldrene. Dette måtte følges opp av en god oppdragelse og riktige livsvaner. Gud gav pålegg om at Israels fremtidige dommer og befrier skulle læres opp i strengt avhold helt fra sin tidligste barndom. Han skulle være en nasireer fra fødselen av, noe som medførte at han aldri måtte drikke vin eller sterk drikk. Barna må lære avhold, selvfornektelse og selvkontroll fra de er ganske små.

Forbudet fra engelen gjaldt alt som var "urent". Bestemmelsen om ren og uren mat var ikke bare en seremoniell eller vilkårlig forskrift, men var grunnet på prinsipper for helse. Den forbausende livskraft som gjennom årtusener har kjennetegnet det jødiske folk, kan i stor grad føres tilbake til det faktum at de nøye skjelner mellom det rene og det urene. Avholdsprinsippet må ikke bare gjelde berusende drikk. Bruken av stimulerende og tungt fordøyelig mat er ofte like skadelig for helsen, og inneholder i mange tilfeller spiren til drukkenskap.

Sant avhold betyr å avstå fullstendig fra alt som skader, og å bruke det sunne med fornuft. Få mennesker fatter fullt ut hvor mye spisevanene betyr for helsen og karakteren, deres brukbarhet i verden og deres evige skjebne. Appetitten må alltid være under moralens og fornuftens kontroll. Kroppen skal være sinners tjener, ikke omvendt.

Guds løfte til Manoah ble oppfylt i rett tid. Han fikk en sønn som ble kalt Samson. Da gutten vokste opp, ble det klart at han hadde uvanlige krefter. Men både Samson og foreldrene var klar over at dette ikke skyldtes sener og muskler, men at han var en nasireer, noe det uklipte håret vitnet om. Hvis Samson hadde vært like lydig mot de guddommelige påbud som foreldrene, ville han ha fått en bedre og lykkeligere skjebne. Samkvemmet med avgudsdyrkere ble hans forderv.

Byen Sora lå ikke langt fra filisterlandet, og Samson hadde vennskapsforbindelse med filistrene. I ung alder stiftet han intime forbindelser, og denne innflytelsen kastet mørke skygger over hele hans liv. Han ble trollbundet av en ung kvinne som bodde i filisterbyen Timnata, og bestemte seg for å gifte seg med henne. De gudfryktige foreldrene hans prøvde å få ham på andre ranker, men han svarte bare: "Det er henne jeg synes om." Foreldrene gav til slutt etter for hans ønske, og giftermålet fant sted.

Da Samson var blitt voksen og skulle begynne å utføre sin guddommelige misjon - nettopp da han mer enn noen gang burde vært tro mot Gud knyttet han forbindelse med Israels fiender. Da han giftet seg med sin utkåtede, prøvde han ikke å finne ut om han ville bli bedre i stand til å ære Gud, eller om han ville bli hindret i å fullføre sin livsoppgave. Gud har lovet å gi visdom til alle som vil ære ham først av alt. Men de som bare tenker på å behage seg selv, har ikke fått løfte om noe.

Mange oppfører seg på samme måte som Samson. Ofte blir det inngått ekteskap mellom troende og vantro fordi følelsene bestemmer i valger av ektefelle. De ber ikke Gud om veiledning og bryr seg ikke om å ære ham. Kristentroen burde ha en kontrollerende innflytelse på ekteskapsplanene, men altfor ofte er partenes motiver ikke i pakt med kristne prinsipper. Satan prøver hele tiden å styrke sin innflytelse ved å få dem til å alliere seg med hans egne undersåtter. For å oppnå dette prøver han å vekke vanhellige lidenskaper hos dem.

Men gjennom sitt ord har Herren tydelig advart sitt folk mot å forene seg med slike som ikke er i besittelse av hans kjærlighet. "Hvordan kan Kristus og Beliar være enige? Hva forener en troende og en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes?"'

Ved bryllupsfesten kom Samson i fortrolig lag med slike som hatet Israels Gud. Enhver som frivillig søker selskap med slike mennesker, vil til en viss grad føle seg forpliktet til å rette seg etter deres skikker og vaner. Den tiden de til. bringer på denne måten, er verre enn bortkastet. Tanker næres og ord blir talt som bare tjener til å bryte ned prinsippenes skanse og svekke sjelens festning.

Den kvinnen Samson giftet seg med stikk i strid med Herrens befaling, bedrog sin mann endog før bryllups festen var slutt. Samson ble rasende over hennes troløshet og drog alene tilbake til sitt hjem i Sora. Senere da vreden hadde lagt seg, og han gikk for å hente sin brud, oppdaget han at hun hadde giftet seg med en annen. Han hevnet seg ved å ødelegge alle åkrene og vingårdene til filistrene. Dette ble de så harme over at de drepte henne, til tross for at det var deres egne trusler som hadde drevet henne til den svikefulle handling det hele begynte med.

Samson hadde allerede vist sine overmenneskelige krefter da han drepte en ung løve med bare hendene, og da han slo ned tretti mann fra Askalon. Nå ble han rasende fordi de på grusom måte hadde drept hans kone. Han for løs på filistrene, og "det ble er storr mannefall". Siden søkte han dekning "i fjellkløften ved Etam" i Judas stamme. Her ble han forfulgt av en stor hop, og de vettsktemte innbyggerne nedlot seg til å gå med på å utlevere ham til fienden. Tre tusen mann av Juda-stammen drog opp mot ham. Selv om de var så mange, ville de ikke ha våget å komme nær ham hvis de ikke hadde vært sikre på at han ville unnlate å skade sine egne landsmenn.

Samson gikk med på at de bandt ham og utleverte ham til filistrene. Men først måtte mennene fra Juda-stammen love at de ikke skulle angripe ham så han ble nødt til å drepe dem. Da de hadde bundet ham med to nye rep, førte de ham inn i fiendens leir under høye gledesrop. Mens ropene gav gjenlyd mellom fjellene, skjedde det plutselig at "Herrens Ånd kom over ham". Han slet de nye, sterke repene av som om det var brente tråder. Så grep han det første og beste våpen han fikk tak i. Selv om der bare var et kjeveben av et esel, var det mer virkningsfullt enn både sverd og spyd. Han slo filistrene til de flyktet hals over hode i vill panikk og etterlot tusen døde på slagmarken.

Dersom israelittene nå hadde alliert seg med Samson og fulgt opp seieren, ville de ha kunnet frigjøre seg fra undertrykkerne. Men de var blitt motløse og feige. De hadde forsømt den oppgaven Gud hadde gitt dem. I stedet for å drive hedningene bort, hadde de tatt del i deres nedverdigende skikker og funnet seg i deres grusomhet. Så lenge det ikke gikk ut over dem selv, samtykket de endog i deres urettferdige handlemåte. Da israelittene slik ble undertrykt, fant de seg spakt i nedverdigelsen som de kunne ha unngått hvis de hadde vært lydige mot Gud. Selv da Herren oppreiste en befrier, sviktet de gang på gang og sluttet seg sammen med fienden.

Etter at Samson hadde vunnet denne store seieren, gjorde folket ham til dommer, og han styrte Israel i tyve år. Men ett feilsteg åpner veien for et nytt. Samson hadde overtrådt Guds befaling da han giftet seg med filisterkvinnen. Oppflammet av vanhellig lidenskap gav han seg på ny i kast med sine dødsfiender. Han stolte på sin store styrke som hadde satt slik skrekk i filistrene, og drog av sted til Gasa for å oppsøke en skjøge som holdt til der. Men innbyggerne i byen fikk nyss om at han var der, og de var oppsatt på hevn. Nå hadde de fienden trygt forvart innenfor murene i den sterkest befestede av alle byene deres. De var sikre på sitt bytte og ventet bare på at det skulle bli lyst så de kunne bringe seieren i havn. Ved midnattstid våkner Samson. Samvittigheten anklaget ham da han tenkte på at han hadde brutt nasireer-løftet. Men til tross for hans synd hadde Guds nåde ikke forlatt ham. Enda en gang skulle de kolossale kreftene frigjøre ham. Han gikk bort til byporten, rykket den opp og bar den med stolper og tverrbommer opp på en fjelltopp langs veien til Hebron.

Selv om han med nød og neppe berget livet, endret han ikke sin onde livskurs. Riktignok gav han seg ikke i kast med filistrene mer, men han fortsatte med å hengi seg til sanselige lyster som ble hans ulykke. Siden fattet han kjærlighet til en kvinne i Sorek-dalen, ikke langt fra hans eget fødested. Hun het Dalila "den som fortærer". Sorek-dalen var kjent for sine vingårder. Også dette representerte en fristelse for den ustabile nasireer som allerede hadde gitt etter for trangen til vin, og dermed fjernet et annet bånd som bant ham til renheten og til Gud. Filistrene holdt et våkent øye med fiendens minste bevegelser. Da han så nedverdiget seg gjennom denne nye forbindelsen, bestemte de seg for å få hjelp av Da/ila til å få has på ham.

Filistrene sendte nå en delegasjon til Sorek-dalen. Den bestod av en leder fra hver av provinsene. De våget ikke å gripe ham så lenge han hadde denne enorme styrken. Men hvis det var mulig, ville de prøve å finne ut hva som var hemmeligheten til hans krefter. Mot bestikkelse skulle Dalila søke å avsløre hemmeligheten.

Hver gang den forræderiske kvinnen bombarderte Samson med spørsmål, narret han henne med at han ville bli like svak som andre hvis man gjorde dette eller hint med ham. Når hun prøvde det, viste det seg at han hadde narret henne. Hun anklaget ham for å lyve, idet hun sa: "Hvorledes kan du si at du elsker meg når du ikke har noen tiltro til meg? Nå har du narret meg tre ganger og ikke sagt meg hvori din store styrke ligger." Tre ganger fikk Samson et klaff bevis på at filistrene hadde alliert seg med henne for å komme ham til livs. Men når hun ikke oppnådde sin hensikt, slo hun det bort med en spøk. I sin blindhet jaget han frykten bort.

Dalila plaget Samson dag ut og dag inn til han ble så lei seg "at han nesten kunne dø". Men hun holdt ham fanget med en mystisk makt. Til slutt gav han etter og røper hemmeligheten. "Det er ikke kommet rakekniv på mitt hode, for jeg har vært en Guds nasireer fra mors liv; dersom jeg blir raker, viker min styrke fra meg; jeg blir svak og er som alle andre mennesker."

Øyeblikkelig ble det sendt bud til høvdingene for filistrene at de måtte innfinne seg snarest mulig. Mens kjempen sov, ble det kraftige håret skåret av hodet hans. Så ropte hun på ham slik hun hadde gjort tre ganger før: "Filistrene er over deg, Samson!" Han våknet brått og skulle til å bruke kreftene som vanlig og slå ned fienden. Men armene var kraftløse og nektet å lystre. Nå visste han at Herren hadde forlatt ham. Da håret var fjernet, begynte Dalila å plage ham for å se om kreftene virkelig var borte. Filisrrene turde nemlig ikke komme i nærheten av ham før de var helt sikre på at styrken hadde forlatt ham. Så grep de fatt i ham, stakk øynene hans ut og tok ham med til Gasa. Der ble han bundet med lenker og satt til å gjøre hardt arbeid.

Det var en veldig forandring som den tidligere dommeren og helten i Israel opplevde. Nå var han en svak, blind fange som var henvist til å gjøre det usleste arbeid. Litt etter litt hadde han brutt de betingelsene som dannet grunnlaget for hans hellige kall. Lenge hadde Gud bårer over med ham. Men da han til de grader gav seg synden i vold at han røpet sin store hemmelighet, vek Herren fra ham. Kreftene fantes ikke i selve håret, men det var et tegn på hans lojalitet mot Gud. Da dette symbolet ble ofret på lidenskapens alter, mistet han også de velsignelsene som det var et tegn på.

Filistrene moret seg over Samsons lidelse og ydmykelse. Men nå lærte han mer om sin egen svakhet enn han noen gang tidligere hadde visst om. Lidelsene gjorde at han angret. Etter hvert som håret vokste ur, kom kreftene tilbake. Men fienden betraktet ham bare som en hjelpeløs fange i lenker og følre seg helr rolige.

Filistrene gav gudene æren for seieren, og i gledesrusen hånet de Israels Gud. De bestemte seg for å holde en fest til ære fot Dagon, fiskeguden, som var "havets beskytter". Fra by og bygd utover landet kom folk strømmende i hopetall sammen med høvdingene for å være til stede. Hærskarer av Dagon-tilbedere fylte det enorme templet og stod tettpakket på balkongen under taket. Alt var fest og glede. Etter den pompøse offertjenesten var der festmåltid med musikk. Til slutt kom de trekkende med Sarnson, seierstrofeet, som visre hvilken stor makr Dagon hadde. Han ble møtt med triumferende rop. Folket og fyrstene hånet ham i hans elendighet, og lovpriste den gud som de trodde hadde overvunnet ham som ødela landet deres.

Etter en stund lot Samson som om han var trett, og bad om lov til å lene seg mot de to midtstolpene Som holdt raket oppe. Så bad han i stillhet: "Herre, Herre! Kom meg i hu og styrk meg bare denne ene gang, min Gud, så jeg kan få hevne meg på filistrene." Dermed grep han fatt i de to stolpene mens han ropte: "La meg dø sammen med filistrene!" Idet han bøyde seg fremover, ramlet raket ned og knuste hele den store folkemassen. "De som han drepte i sin død, var flere enn de han hadde drept i sitt liv."

Gudebildet og de som til bad - prester, bønder, krigsfolk og adelsmenn ble begravet under ruinene av Dagons tempel. Blant dem var også den kjempen som Gud hadde utvalgt til å være sirt folks befrier. Da meldingen om det som hadde hendt, nådde frem til Israels land, kom Sarnsons slektninger ned fra fjellene. Uten å møte motstand tok de med seg liket av den falne helten. De "førte ham hjem og la ham i Manoahs, hans fars grav, mellom Sora og Estan!". Gud hadde lovet at han gjennom Samson ville "begynne å frelse Israel fra filistrenes hånd". Dette løftet var nå oppfylt. Likevel er det en mørk og trist livsskildring om en mann som kunne ha blitt til ære for Gud og tilbeder for nasjonen. Hvis Samson hadde vært tro mot Guds kall, ville Herren ha oppnådd sin hensikt, og hans navn ville blitt æret og opphøyet. Men Samson gav etter forfristelse og var uverdig til den tillit som Gud viste ham. Derfor ble hans misjon fullført i nederlag, slaveri og død.

Fysisk var Sarnson den sterkeste mannen i verden. Men når det gjaldt selv kontroll, rettskaffenhet og karakterfasthet, var han en svekling. Mange forveksler sterke lidenskaper med moralsk styrke. Men i virkeligheten er den som beherskes av sine lidenskaper, en svak person. Sann storhet avhenger av om et menneske behersker sine sterke følelser, ikke omvendt. Gud hadde holdt sin hånd over Samson for å gjøre ham skikket til den oppgaven han var kalt til. Helt fra begynnelsen hadde han de beste betingelser for å oppnå fysisk styrke, intellekruell våkenhet og moralsk renhet. Men han kom i slett selskap og mistet forbindelsen med Gud som er menneskets eneste tilflukt.

Dermed ble han revet med av ondskapens flodbølge. De som blir satt på prøve mens de gjør sin plikt, kan være sikre på at Gud vil bevare dem. Men hvis de med vilje utsetter seg for fristelse, vil de før eller senere falle. Satan gjør sitt ytterste for å villede dem som Gud kaller til en bestemt oppgave. Han angriper oss der vi er svakest, og benytter manglene i vår karakter for å få oss i sin makt. Han vet at seieren er sikker dersom vi gir næring til de dårlige karaktertrekk. Men ingen behøver å lide nederlag. Mennesker er ikke henvist til å overvinne ondskapens makter ved egne, svake anstrengelser. Hjelpen står til rådighet for enhver som virkelig ønsker den. Guds engler som går opp og ned i den stigen som Jakob så i syner, vil hjelpe alle som vil, til å nå de største høyder.

neste kapitel