David og Goliat

(492)Da Saul ble klar over at Gud hadde forkastet ham, og følte tyngden av profetens anklage, ble han fylt av trass og fortvilelse, men det var ikke ekte anger som fikk kongen til å bøye sitt stolte hode. Han hadde ingen klar forsråelse av hvor avskyelig hans synd var, og gjorde heller ikke noe i retning av å endre sin livskurs. I stedet følte han at det var urettferdig av Gud å avsette ham som konge og hindre hans avkom i å arve tronen. Hele tiden var han plaget av tanken på den ulykke som snart skulle ramme hans hus. Han mente at den tapperhet han hadde lagt for dagen i oppgjøtet med fienden, burde oppveie hans ulydighet. Han fant seg ikke ydmykt i straffen fra Gud, men ble desperat i sitt hovmod, slik at han holdt på å miste forstanden. rett

(492)Rådgiverne foreslo at han skulle få tak i en som var flink til å spille, i håp om at de milde tonene ville dempe hans opprørte sinn. Gud sørget for at David, som var en dyktig harpespiller, ble hentet. Hans oppløfrende og inspirerende spill hadde den ønskede virkning. Tungsinnet som lå lik en mørk sky over Saul, forsvant som ved et trylleslag. Når Saul ikke hadde bruk for David, drog han tilbake til saueflokkene oppe i fjellet. Alltid var han preget av ydmykhet i sinn og fremferd. Hver gang det var nødvendig, ble han kalt tilbake for å mildne kongens opprørte sinn inntil den onde ånd forlo ham. Saul la ikke skjul på at han satte pris på David og hans spill. Likevel følte David seg glad og letter hver gang han forlot kongens hus for å dra tilbake til fjellet og beitemarkene. rett

(492)David vant stadig mer velvilje både hos Gud og mennesker. Han var blitt opplært til å tjene Gud, og nå var han mer enn noen gang tidligere innstilt på å gjøre hans vilje. Nye problemer opptok ham. Han hadde oppholdt seg ved kongens hoff og hadde oppdaget hvilket ansvar kongeverdigheten innebar. Han hadde sett hvilke fristelser Saul var utsatt for, og hadde fått innblikk i noe av der som preget hans karakter og atferd. Han hadde sett at sorgen kastet mørke skygger over kongeverdigheten, og han visste at Sauls familie slett ikke var lykkelig. Alt dette gjorde at Israels fremtidige konge følte seg ille til mote. Men når han gikk i dype tanker og var plager av angst og bekymring, hentet han harpen og lokket frem toner som vendte tankene til ham som er alle gode gavers giver. På den måten fordrev han de tunge skyene som syntes å formørke fremtiden. rett

(493)Gud lærte David å være tillitsfull. På samme måte som Herren tidligere hadde utdannet Moses for hans gjerning, dyktiggjorde han nå Isais sønn til å bli leder fot sitt utvalgte folk. Mens David gjette saueflokkene, lærte han å forstå hvilken omsorg den store hytde har for sin hjord. rett

(493)I de ødslige fjell og de ville bergkløfter der David streifer omkring med saueflokken, fantes der også mange rovdyr. Ikke sjelden hendte det at sauene ble angrepet av en løve som holdt seg skjult i krattet langs Jordan-elven, eller av en bjørn som kom frem fra en hule mellom fjellene. Som skikken var den gang, hadde David ikke andre våpen enn en slynge og en hyrdestav. Men ganske tidlig viste han at han hadde både mot og krefter til å beskytte dyrene som han hadde ansvar for. Da han senere skildret sitt møte med ville dyr, sa han: "Din tjener voktet småfeet for sin far; kom der da en løve eller en bjørn og tok et får av hjorden, sprang jeg etter den og slo den og rev fåret ut av gaper på den; og reisre den seg så mot meg, tok jeg fatt i dens skjegg og slo den og drepte den." Slike opplevelser viste at David var en modig mann, og de bidrog til å øke hans tapperhet og styrke hans tro. Allerede før han be kalt til Sauls hoff, hadde han utmerket seg ved sin tapperhet. Den tjenestemannen som gjorde kongen oppmerksom på David, omtalte ham som "en djerv mann og en stridsmann". Og så føyde han til: "Herren er med ham." rett

(493)Da Israel erklærte filistrene krig, meldte tre av Isais sønner seg til Sauls hær. Men David ble hjemme. Litt senere drog han imidlertid av sted for å besøke leiren. Faren hadde bedt ham om å bringe en hilsen og en gave til sine eldre brødre og undersøke hvordan de hadde det. Men det som Isai ikke visste, var at den unge hyrden var blitt betrodd et større oppdrag. Israels hær var i fare, og det var David som skulle redde nasjonen. rett

(493)Idet David nærmet seg leiren, hørtes der ut som om er angrep var nært forestående. Det var nettopp da hæren drog ut "for å fylke seg til strid og oppløftet kampropet". Israelittene og filistrene hadde fylket seg rett overfor hverandre. David skyndte seg bort til hæravdelingen og fant brødrene sine. Mens han snakket med dem, kom Goliat, kjempen blant filistrene, frem og håret israelittene, og utfordret dem til å sende en mann som hadde mot nok til å kjempe mot ham. Han gjentok utfordringen, og da David så at hele Israels hær var grepet av frykt, og fikk vite at dette gjentok seg dag etter dag uten at noen meldte seg for å få slutt på fornærmelsene, ble han harm. Han var ivrig etter å forsvare den levende Guds ære og redde sitt folks anseelse. rett

(494)Israels hær var nedslått. Soldatene følte seg motløse og sa til hverandre: "Ser I den mann som kommer frem der? Han kommer for å håne Israel." I skam og harme utbrøt David: "Hvem er denne uomskårne filister, at han har hånet den levende Guds hær?" Da Eliab, Davids eldste bror, hørte dette, var han fullt klar over de følelser som rørte seg hos David. Selv mens han gjette sauene, hadde han lagt for dagen en sjelden dristighet og styrke. Når brødrene hans tenkte på Samuels hemmelighetsfulle ærend hjemme hos dem, ante de hva saken gjaldt. De ble misunnelige da de så at David ble æret fremfor dem, og de elsket og aktet ham ikke for hans oppriktighet og broderkjærlighet. De betraktet ham bare som en enfoldig gjetergutt. Eliab oppfattet spørsmålet hans som en personlig kritikk fordi han selv var for feig til å gjøre noe for å bringe filisteren til taushet. I ergrelse utbrøt han: "Hvorfor er du kommet her ned, og til hvem har du overlatt de to-tre får der i ørkenen? Jeg kjenner ditt overmot og ditt hjertes ondskap; det er for å se på striden du er kommet her ned." David svarte høflig, men bestemt: "Hva har jeg gjort nå? Det var jo bare et ord." rett

(494)Kongen fikk vite hva David hadde sagt, og kalte ham til seg. Med forbauselse hørte han på hva gjetergutten sa: "Ingen må tape motet! Din tjener vil gå og stride med denne filister." Saul gjorde sitt beste for å få ham fra det, men han var ikke til å rokke. På en enkel og likefrem måte fortalte David det han hadde opplevd mens han gjette saueflokkene til faren: "Herren, som har fridd meg av løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg av denne filisters vold. Da sa Saul til David: Gå! Herren skal være med deg." rett

(494)I førti dager hadde denne filisterkjempen fått Israel til å skjelve. Motet sviktet når de så på den ruvende skikkelsen som målte seks alen og et spann (2,92 m). "På hodet hadde han en kobberhjelm, og brynjen veide fem tusen sekler (42 kg). Langs leggene hadde han kobberskinner. Brynjen var av obberplater som var lage over hverandre som skjellene på en fisk. De lå så tett at det var umulig å skyte en pil gjennom rustningen. På ryggen hadde han et veldig spyd som også var av kobber. "Skaftet på hans spyd var som en veverstang, og odden på hans spyd veide seks hundte sekel jern, og hans skjoldbærer gikk foran ham." rett

(495)Morgen og kveld hadde Goliat stilt seg opp foran Istaels leir og ropt ut: "Hvorfor drar I ut og fylker eder til strid? Er ikke jeg filisteren og I Sauls treller? Velg eder en mann og la ham komme ned til meg! Hvis han karl stride mot meg og feller meg, så skal vi være eders treller; men hvis jeg får bukt med ham og feller ham, så skal I være våre trellet og tjene oss. Så sa filisteren: I dag har jeg hånet Israels fylking; kom hit med en mann, så vi kan stride med hverandre!" rett

(495)Selv om Saul hadde gitt David lov til å ta imot utfordringen fra Goliat, hadde han ikke stort håp om at David ville lykkes i sitt dristige forsett. David fikk beskjed om å ra på seg kongens rustning. Han fikk den tunge kobberhjelmen på hodet og brynjen over brystet, og dessuten kongens eget sverd. Utrustet på denne måten gikk han for å møte fienden, men kom snart tilbake. De engstelige tilskuere trodde først at David hadde ombestemt seg og ikke ville våge livet i en så ulike kamp. Men en slik ranke var fullstendig fremmed for den unge, tapre mannen. rett

(495)Da han igjen stod foran Saul, bad han om å få slippe å bære den tunge rustningen. "Jeg kan ikke gå med dette, for jeg har ikke prøvd det før." Så tok han av seg kongens krigsrustning. I stedet rok han bare med seg staven, gjetettasken og en slynge. Så hentet han opp fem glatte stener fra bekken, la dem i tasken, og med bare slyngen i hånden gikk han frem mot filisteten. Kjempen nærmet seg modig i den tro at han skulle kjempe mot den farligste av Israels krigere. Med skjoldbæreren foran seg så han ut som om ingenting kunne stå seg mot ham. Da han nærmet seg David, følte han at han stod overfor en guttunge. David var frisk og rødkinnet. Den velskapte skikkelsen som var uten rustning, gavet fordelaktig inntrykk. Likevel var det en iøynefallende kontrast mellom den ungdommelige skikkelsen og den ruvende filisteren. rett

(495)Goliat ble både overrasket og harm: "Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?" Og så overøste han David med de frykteligste forbannelser på vegne av alle tenkelige guder. Deretter ropte han foraktelig: "Kom hit til meg, så skal jeg gi ditt kjørt til himmelens fugler og markens dyr." Men David ble ikke skremr av truslene fra filisreren. Han gikk mor ham idet han sa: "Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger - han som du har håner. På denne dag skal Herren gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg i hjel og skille ditt hode fra din kropp, og jeg skal på denne dag gi likene fra filistrenes leir til himmelens fugler og til jordens ville dyr, og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folk skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser; for Herren råder for krigen, og han skal gi eder i vår hånd." rett

(496)Stemmen lød fryktløs, og ansikret strålte av glede og seiersvisshet. David snakket med en ren, klangfull røst som kunne høres vidt omkring av de tusenvis soldater som stod fylket til krig. Goliats raseri var på kokepunktet. rett

(496)I sinne skjøv han hjelmen opp fra pannen og for løs på motstanderen. Men David var klar til å ta imOt ham. "Da nå filisteren gjorde seg rede og gikk frem og kom nærmere bortimot David, skyndte David seg og sprang frem mot fylkingen, filisteren i møte. Og David stakk sin hånd i tasken og tok frem av den en sten; den slynget han ut og traff filisteren i pannen, og stenen trengte dypt inn i hans panne, og han falt på sitt ansikt til jorden." rett

(496)Forbauselsen var tydelig på begge sider av frontlinjen. Alle hadde regnet med at David ville bli drept. Men da stenen for gjennom luften og traff sitt mål, så de hvordan den veldige krigeren skalv mens han rakte hendene frem for seg som om han plutselig var blitt blind. Kjempen vaklet og falt til jorden som et felt eiketre. David nølte ikke et eneste øyeblikk. Han kastet seg over filisteren som lå utstrakt på jorden, og med begge hendene grep han fatt i det tunge sverdet til Goliat. For et øyeblikk siden hadde kjempen skrytt av at han ville bruke det til å hugge hodet av den unge mannen og gi kroppen hans til føde for fuglene. Nå ble sverdet løftet, og hodet til den hovmodige krigeren ble skilt fra resten av kroppen. Samtidig lød det et seiersrop fra Israels leir. rett

(496)Filistrene var lammet av redsel, og i forvirringen som oppstod, flyktet de over hals og hode. Ropene fra de seirende hebreere gav gjenklang mellom fjellene mens de satte etter fienden. De "forfulgte filistrene til bortimot Gat og like til Ekrons porter; og det lå falne filistrer på veien til Sa'araim og helt frem til Gat og til Ekron. Så forfulgte ikke Israels barn filistrene lenger, men vendte tilbake og plyndret deres leir. Og David tok filisterens hode og hadde det med seg til Jerusalem; men hans våpen la han i sitt telt". rett

neste kapitel