I historiens morgen kapitel 73. Fra side 574.     Fra side 746 i den engelske utgave.tilbake

Nemesis

Absaloms opprør var slått ned, men der betydde ikke at freden øyeblikkelig ble gjenoppretter. Opprører hadde vært så omfattende at David ikke ville vende tilbake til hovedstaden og utøve sin myndighet uten at stammene bad ham om det. I forvirringen som hersker etter Absaloms nederlag, ble det ikke straks tatt initiativ til å oppfordre kongen om å vende tilbake. Og da Judastammen omsider gjorde alvor av å kalle kongen tilbake til tronen, vakte det misunnelse blant de andre stammene. Dermed brøt det ut en motrevolusjon, men den ble stanset ganske hurtig, og det ble igjen fred i Israel.

Historien om David er et av de mest talende vitnesbyrd om faren ved makt, rikdom og verdslig ære, nertopp de ting menneskene ivrigst higet etter. Få har hatt en erfaring som har vært bedre egnet til å forberede dem for en slik prøve, enn tilfellet var med David. Som gjeter i sine unge år lærte han å bli ydmyk, strevsom og omsorgsfull. I sin nære kontakt med naturen mens han streifet alene omkring mellom fjellene, utviklet han sine store musikalske og dikte tiske evner, og tankene ble løftet opp mot Skaperen. I det harde ørken livet utviklet han mot, sjelsstyrke, tålmodighet og tillit til Gud. Alt sammen var ledd i Guds plan for å utdanne ham til kongegjerningen. David hadde opplevd mye av Guds kjærlighet, og hadde mottatt en rik fylde av hans Ånd. Saul var et slående eksempel på at menneskelig visdom alene er fullstendig nytteløs. Likevel ble Davids karakter til de grader svekket av vetdslig fremgang og ære at han gjentatte ganger ble overvunnet av fristeren.

Samkvemmet med hedenske folkeslag påvirket israelittene til å følge deres seder og skikker, og trakte etter verdslig storhet. De skulle utmerke seg som Guds folk. Men etter hvert som stoltheten og selvtilliten økte, var de ikke lenger tilfreds med dette fortrinn, men ønsket å bli høyt ansett av andre nasjoner. Med en slik innstilling kunne de ikke unngå å utsette seg for fristelse.

David ønsket å foreta nye erobringstokter blant fremmede folkeslag. Derfor bestemte han seg for å øke hæren ved å forlange krigstjeneste av alle over en viss alder. Dette gjorde det nødvendig med en folketelling. Motivet var stolthet og ærgjerrighet. En folketelling ville åpenbare kontrasten mellom rikets svakhet da David ble konge. og den styrke og velstand det hadde oppnådd under hans regjering. Men dette ville bare bidra enda mer til å øke kongens og folkets selvtillit. Skriften sier: "Satan stod opp imot Israel og egget David til å telle Israel." Nasjonens fremgang under Davids ledelse skyldtes ikke i første rekke hans dyktighet eller hærens slagkraft, men Guds velsignelse. En økning av den militære beredskapen ville gi nabofolkene inntrykk av at Israel satte mer lit til sin militære styrke enn til Herren.

Selv om israelittene var stolte av sin nasjonale storhet, var de lite begeistret for Davids ide om å utvide militærtjenesten i så sterk grad. Den planlagte utskrivning var årsak til stor misnøye. Man fant det derfor nødvendig å la de militære lederne administrere folketellingen i stedet for prestene og de sivile embetsmenn som tidligere hadde stått for den. Hensikten med dette tiltaket var stikk i strid med teokratiets prinsipper. Til og med Joab gjorde innvendinger, han som ellers pleide å være nokså fri for skrupler. Men nå sa han: "Herren legge hundre ganger så mange til sitt folk som de er nå' Er de ikke, herre konge, alle sammen min herres tjenere? Hvorfor skal det bli til skyld for Israel? Men kongen holdt fast ved sin befaling og gav ikke etter for Joab. Så tok da Joab ut og drog omkring i hele Israel og kom så tilbake til Jerusalem."

Ennå før folketellingen var ferdig, innså David at han hadde handlet galt. Full av selvfordømmelse sa. han til Gud: "Jeg har syndet storlig ved å gjøre dette; men tilgi nå din tjeners misgjerning, for jeg har båret meg meget uforstandig at." Neste morgen kom profeten Gad med et budskap til David: "Så sier Herren: Velg nå enten hungersnød i tre år eller ligge under for dine fienders sverd, eller at Herrens sverd og pest skal komme over landet i tre dager, og Herrens engel skal volde ødeleggelse i hele Israels landemerke! Tenk nå etter hva jeg skal svare ham som har sendt meg!" Kongen svarte: "Jeg er i stor angst; la meg da helst fane i Herrens hånd! For hans barmhjertighet er stor, men i menneskers hånd vil jeg nødig falle."

Så ble landet slått med pest, og sytti tusen mennesker døde. Men ødeleggelsen hadde enda ikke nådd hovedstaden. "Som nå David så opp, fikk han se Herrens engel, som stod mellom jorden og himmelen med draget sverd i sin hånd og rakte det ut mot Jerusalem. Da falt David og de eldste ned på sitt ansikt, kledd i sekk." Kongen gikk i forbønn for Israel: "Var det ikke jeg som bød at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ille; men denne min hjord, hva har de gjort? Herre min Gud, la heller din hånd komme over meg og over min fars hus, men ikke over ditt folk, så det blir hjemsøkt."

Folketellingen hadde ført til misnøye ute blant folk, til tross for at de selv gav næring til de samme syndet som hadde ført til at David handlet som han gjorde. På samme måte som Herren hadde brukt Absaloms synd Som et middel til å straffe David, brukte han nå Davids feilgrep Som et middel til å straffe synden i Israel.

Dødsengelen hadde stanset sitt ødeleggelsesverk utenfor Jerusalem. Han stod på Moria-fjellet "ved jebusitten Ornans treskeplass". På oppfordring fra profeten gikk David borr til fjellet der han bygget et alter for Herren og "ofret brennofferet og takkofferet; og han ropte til Herren, og han svarte ham med ild fra himmelen på brennoffer-alteret". "Og Herren hørte landets bønn, og hjemsøkelsen stanset og vek fra Israel."

Det stedet der alteret ble reist, skulle for ettertiden betraktes som hellig grunn, og Ornan tilbød kongen det som gave. Men han avslo med disse ord: "Nei, jeg vil kjøpe det for full pris; jeg vil ikke ta til Herren det som ditt er, og ofre brennoffere som jeg har fått for intet. Så gav David Ornan for stedet seks hundre sekel gull erter vekt." På dette minneverdige stedet der Abraham i sin tid hadde bygger alteret for å ofre sin sønn, og som nå ble helliger gjennom denne store befrielsen, ble Salomos tempel reist.

Men det skulle falle enda en skygge over Davids siste år. Han hadde nådd en alder av sytti år, men den harde, omflakkende tilværelsen i ungdomsårene, de mange kriger, og all sorg og motgang i de senere år, hadde tærer på kreftene. Selv om han fremdeles var åndsfrisk, hadde alderen satt sitt preg. Han foretrakk å holde seg i bakgrunnen og fulgre ikke lenger så nøye med i det som foregikk i riket.

På ny brøt det ut opprør i hans nærmeste krets. Også dette var et utslag av hans faderlige lemfeldighet. Det var sønnen Adonja som traktet etter å bli konge. Han var "meget fager"" og hadde en staselig holdning, men han var kynisk og karakterløs. I oppveksten hadde han fått altfor frie tøyler. "Hans far hadde aldri i hans liv talt hårdt til ham og sagt: Hvorfor har du gjort dette?" Nå satte han seg opp imot Guds autoritet, for Gud hadde utpekt Salomo til å være tronfølger. Han var bedre skikket enn sin eldre bror til å bli konge over Israel, både på grunn av sine naturlige evner og sin religiøse holdning. Til tross for at Gud på en tydelig måte hadde gitt sin vilje til kjenne, var det ikke vanskelig for Adonja å finne folk som sympatiserte med ham.

Joab hadde hittil vært lojal mot tronen, tross sine mange forbrytelser ellers. Men nå sluttet også han seg til sammensvergelsen mot Salomo, og det samme gjorde presten Abjatat.

Opprøret var i ferd med å bryte ut. De som hadde sammensverget seg, var samlet til en stor fest like utenfor byen for å utrope Adonja til konge. Da ble plutselig deres planer krysset ved at noen få trofaste personer tok affære. Hovedpersonene blant disse var presten Sadok, profeten Natan og Batseba, mor til Salomo. De informerte kongen om situasjonen og minnet ham om at Gud hadde utpekt Salomo som hans etterfølger. David abdiserte øyeblikkelig til fordel for Salomo som straks ble salver og utropt til konge. Dermed var det satt en stopper for sammensvergelsen. Hovedmennene bak den fortjente dødsstraff, men Abjatars liv ble spart på grunn av hans høye embete og hans tidligere troskap mot David. Han ble imidlertid fradømt stillingen som øversteprest til fordel for Sadoks slekt. Straffen over Joab og Adonja ble utsatt inntil videre, men etter Davids død måtte de bøte for sin forbrytelse. Dommen over Adonja var der siste ledd i den firfoldige straffedommen som var et vitnesbyrd om Guds avsky for Davids synd.

Helt fra der øyeblikk David ble konge, hadde han hatt er sterkt ønske om å bygge er tempel for Herren. Selv om han ikke fikk lov til å sette planen ut i livet, var han fortsatt like levende opptatt av denne saken. Han hadde skaffet til veie en mengde kostbare materialer, både gull, sølv, onyks og stener med forskjellige farger, samt marmor og verdifulle tresorter. Nå måtte han over late disse kostbare skattene til andre. For det var andre personer som skulle bygge huser for arken, symboler på Guds nærvær.

Da kongen merker at døden nærmer seg, kalte han til seg lederne i Israel sammen med representanter for alle deler av riker, for å betro dem ansvaret for denne viktige oppgaven. Han ville gjerne meddele dem sin siste vilje og sikre seg deres hjelp og støtte til å realisere den. Fordi han var så svak, regnet man ikke med at han selv ville være til stede. Men en guddommelig inspirasjon hvilte over ham, og når han nå for siste gang talte til folket, var det med ett usedvanlig kraft og glød. Han fortalte dem at han selv hadde ønsket å bygge templet, men at Herren hadde befalt at Salomo skulle gjøre der.

Gud hadde gitt denne forsikring: "Din sønn Salomo, han er den som skal bygge mitt hus og mine forgårder; for jeg har utvalgt ham til å være min sønn, og jeg vil være hans far, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme til evig tid, dersom han trofast blir ved å holde mine bud og mine lover, således som han nå gjør." Og så føyde han til for egen regning: "Nå står jeg her, hvor hele Israel, Herrens menighet, ser meg, og vår Gud hører meg, og jeg siet: Hold alle Herrens, eders Guds bud og gransk dem vel, så I kan få eie dette gode land og la det gå i arv til eders barn etter eder til evig tid."

Av egen erfaring hadde David lært at den som forlater Gud, velger en tung vei. Han hadde følt seg fordømt fordi han hadde overtrådt Guds lov, og han hadde høstet frukten av overtredelsen. Men nå var det Om å gjøre for ham at Israels ledere måtte være tro mot Gud, og at Salomo måtte rette seg etter Guds lov og sky de synder som hadde svekket hans fars myndighet, forbitret hans liv og vanæret Gud.

David visste at det ville kreve ydmykhet, en urokkelig tillit til Gud og en stadig årvåkenhet for å kunne stå imot de fristelser som Salomo ville bli utsatt for i sitt høye embete. Slike fremtredende personer er i særlig grad en skyteskive for Satan. Så sa David til sin sønn Som allerede var blitt anerkjent som hans etterfølger på tronen: "Og du min sønn Salomo, lær din fars Gud å kjenne og tjen ham med udelt hjerte og med villig sjel! For Herren ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd; dersom du søker ham, skal han la seg finne av deg, men dersom du forlater ham, skal han forkaste deg for alltid. Så se nå til, for Herren har utvalgt deg til å bygge et hus til helligdom; vær frimodig og gå til verket."

David gav Salomo detaljerte instrukser for byggingen av templet, sammen med tegninger av de enkelte deler og de forskjellige redskaper i forbindelse med tjenesten der, slik det var blitt åpenbart ved guddommelig inspirasjon. Salomo var fremdeles ung, og han vek derfor tilbake for det tunge ansvar som ville falle på ham når han skulle bygge templet og lede Guds folk. David Sa til sønnen: "Vær frimodig og sterk og gå til verket, frykr ikke og vær ikke redd! For Gud Herren, min Gud, er med deg; han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg, før alt arbeid for tjenesten ved Herrens hus er fullført."

På ny vendte David seg mot forsamlingen og sa: "Salomo, min sønn, den eneste som Gud har utvalgt, er ung og veik, og arbeidet er stort; for den herlige bygning skal ikke være for et menneske, men for Herren Gud." Så regnet han opp de materialene han hadde skaffet til veie, og fortsatte: "Fordi jeg har min Guds hus kjært, vil jeg også gi hva jeg eier av gull og sølv, til min Guds hus - foruten alt det jeg har samlet sammen til der hellige hus, tre rusen talenter gull, gull fra Ofir, og syv rusen talenter renset sølv til å kle tempelrommenes vegger med." Så spurte han den store forsamlingen som hadde kommet med sine rundhåndede gaver: "Hvem er nå villig til i dag å fylle sin hånd med gaver til Herren?"

Forsamlingen fulgte oppfordringen. "Da kom de villig med gaver, både familienes overhoder og Israels stammehøvdinger og høvedsmennene over rusen og over hundre og oppsynsmennene over kongens arbeid: Fem tusen talenter og ti tusen dariker gull og ti tusen talenter sølv og atten tusen talenter kobber og hundre tusen talenter jern gav de til arbeider på Guds hus. . . . Og folket gleder seg over at de gav så villig; for med udelt hjerte gav de frivillig sine gaver til Herren; kong David gledet seg også storlig. Og David lover Herren i hele forsamlingens påhør, og han sa:

Lovet være du, Herre, vår far Israels Gud, fra evigher og til evighet! Deg, Herre, tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja alt i himmelen og på jorden; ditt, Herre, er riket, og du er opphøyer over alt og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, og du råder over alle ting; i din hånd er styrke og makt, og i din hånd står det å gjøre hva som helst stort og sterkt. Så priser vi nå deg, vår Gud, og lover ditt herlige navn. For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg. For vi er fremmede for ditt .åsyn og gjester, som alle våre fedre; som en skygge er våre dager på jorden og uten håp.

Herre vår Gud! Alle disse rikdommer som vi har samlet sammen for å bygge deg et hus for ditt hellige navn, de kommer fra din hånd, og ditt er det alt sammen. Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i oppriktighet; av et oppriktig hjerte har jeg villig gitt deg alt dette, og med glede har jeg nå sett hvorledes ditt folk som står her, frivillig har gitt deg sine gaver. Herre, du Abrahams, Isaks og Israels, våre fedres Gud! La dette alltid være ditt folks hjertelag og tanket, og vend deres hjerte til deg! Og gi min sønn Salomo et udelt hjerte til å holde dine bud, dine vitnesbyrd og dine lover og utføre der alt sammen og bygge den herlige bygning som jeg har samlet forråd til. Deretter sa David til hele forsamlingen: Lov Herren eders Gud! Og hele forsamlingen lovet Herren, sine fedres Gud, og bøyde seg og kastet seg ned for Herren og for kongen."

Med den største interesse hadde kongen skaffer til veie de kostbare materialene som skulle brukes til byggingen og utsmykkingen av templet. Han hadde skrevet de vakre salmene som i de kommende år skulle gjenlyde i tempelhallene. Nå gledet han seg i Herren fordi familieoverhodene og stammehøvdingene så villig etterkom oppfordringen og gikk inn for den gjerning som ventet dem. Da de hadde tilbudt sin tjeneste, ønsket de å gi enda mer. De ofret mer enn før og gav av sine eiendeler til Herrens skattkammer.

David hadde følt seg uverdig til å samle materialer for å bygge Guds hus. Det gledet ham å se den lojalitet og villighet som høvdingene la for dagen da de kom med sine gaver til Herren og innviet seg til tjeneste for ham. Gud selv hadde skapt denne holdningen hos folket. Æren tilkom ham, ikke mennesker. Han hadde forsynt folket med jordens rikdommer, og det var hans Ånd som hadde påvirket dem til å gi de kostbare gavene til templet. Alt kom fra Herren. Hvis ikke hans kjærlighet hadde tilskyndet folket, ville kongens anstrengelser ha vært forgjeves, og templet ville aldri blitt reist.

Alt det som mennesker mottar fra Gud, tilhører fortsatt ham. Han har gitt dem alt det vakre og verdifulle som finnes på jorden, fot å prøve dem for at de skal vise hvor høyt de elsker ham og verdsetter hans godhet. Enten det gjelder rikdommens eller visdommens skatter, skal vi med glede legge dem som et frivillig offer ved Jesu føtter, og si med David: "Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg."

Helt til det siste var det Salomos og Israels rike som lå David på hjertet, for landets trivsel var i stor grad avhengig av kongens troskap. "Da det led mot den tid at David skulle dø, bød han sin sønn Salomo og sa: Jeg går all jordens vei; så vær du sterk og vær en mann! Og ta vare på hva Herren din Gud vil ha varetatt, så du vandrer på hans veier og holder hans forskrifter, hans bud og hans lover og hans vitnesbyrd, . . . så du kan gå viselig frem i alt det du gjør og i alt du gir deg i ferd med, for at Herren må oppfylle sitt ord, det som han talte om meg da han sa: Dersom dine sønner akter vel på sin vei så de vandrer for mitt åsyn i sannhet, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, så skal det - sa han - aldri fattes en mann av din ætt på Israels trone."'

De siste ord vi har fra David, er en sang som handler om tillit, om de mest høyverdige prinsipper og om en ukuelig tro: "Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som høyt var satt, Jakobs Guds salvede og Israels liflige sanger: Herrens Ånd taler gjennom meg: . .. Der skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt; han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når ved solskinn og ved regn gresset spirer frem av jorden. For har ikke mitt hus det således med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget; all min frelse og alt hva ham behager - skulle han ikke la det gro frem?"'

Davids fall hadde vært stort, men han angret dypt. Hans kjærlighet var glødende, og hans tro var sterk. Han hadde fått meget tilgitt. Derfor elsker han meget. Hans salmer beskriver hele skalaen av menneskelig erfaring, fra skyldfølelsens og selvfordømmelsens dyp til den mest opphøyde tro og det inderligste samfunn med Gud. Hans livshistorie viser at synd bare bringer skam og ulykke, men at Guds kjærlighet og nåde rekker ned til de største dyp, og at troen kan løfte den botferdige synder opp og gi ham barnekår hos Gud. Av alle de forsikringer vi finner i Guds ord, er dette et av de kraftigste vitnesbyrd om hans trofasthet og rettferdighet og hans nådespakt.

Mennesket "farer bort som skyggen og holder ikke stand", "men vår Guds ord står fast til evig tid". "Herrens miskunnhet er fra evighet og inntil evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn, mot dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem." "Alt hva Gud gjør, det varer evig."'

Herlige er løftene til David og hans hus. De strekker seg inn i selve evigheten. I Kristus finner de sin totale oppfyllelse. Herren har kunngjort: "Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener: . . . Min hånd skal alltid være med ham, og min arm skal gi ham styrke. . . . Min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn opphøyes. Og jeg villa ham legge sin hånd på havet og sin høyre hånd på elvene. Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelses klippe. Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høyeste blant kongene på jorden. Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager."

"Han skal dømme de elendige blant folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen. De skal frykte deg, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. . . . I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender. . . . Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne seg ved ham; alle hedninger skal prise ham salig."

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste." "Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme."