Golgata

(127)Simon fra Kyrene -Jesu mor - Fader, forlat dem - Knust for våre misgjerningar rett

(127)Under ville rop og hånsord fra mengden ble Jesus hastig ført av sted til Golgata. Da han kom forbi porten til Pilatus' domshus, ble det tunge korset som var bestemt for Barabbas, lagt på hans sønderHengte og blødende skuldrer. Det ble også lagt kors på to røvere som skulde lide døden sammen med Jesus. rett

(127)Byrden var for tung for Frelseren så svak og lidende som han var. Han hadde ikke gått lenge før han falt bevisstløs om under korset. Da han kom til seg selv igjen, ble korset atter lagt på hans skuldrer. Han vaklet noen skritt framover og falt igjen som død til jorden. Hans forfølgere skjønte nå at det var umulig for ham å gå lenger med sin byrde, og de var i tvil om hva de skulde gjøre for å finne en som kunde bære den foraktede byrden. rett

(127)Akkurat da kom Simon fra Kyrene mot dem. Straks grep de ham og tvang ham til å bære korset til Golgata. rett

(127)Simons sønner var disipler av Jesus, men selv hadde han ikke offentlig bekjent seg til Frelseren. Siden denne tid var Simon alltid takknemlig for at han hadde hatt den forrett å bære Forløserens kors. Den byrden han på denne måten ble tvunget til å bære, ble et middel til hans omvendelse. Det som hendte på Golgata, og det Jesus uttalte der, gjorde at Simon kom til å tro på Kristus som Guds Sønn. rett

(127)Da de kom til stedet der Kristus skulde korsfestes, ble de dødsdømte bundet til korset. De to røverne søkte å slite seg løs fra dem som strakte dem på korset, men Frelseren gjorde ingen motstand. rett

(128)Jesu mor hadde fulgt ham på denne sørgelige vandringen til Golgata. Hun lengtet etter å hjelpe ham da han sank utmattet under byrden, men denne forretten ble nektet henne. Ved hvert skritt på denne besværlige veien hadde hun ventet at han skulde gjøre bruk av sin guddomsmakt for å gjøre seg fri fra morderbanden, og nå da det avgjørende øyeblikk var kommet og hun så hvordan røverne ble bundet til korsene, hvilken sjeleangst måtte hun da ikke gå igjennom! Vilde han som hadde gitt liv til de døde, tillate at han på en så grusom måte skulde bli slått i hjel? Måtte hun gi opp troen på at han var Messias? rett

(128)Hun så at hans hender ble strakt ut på korset - de hendene som alltid hadde gjort godt og brakt velsignelse til dem som led. Hammer og spiker ble tatt fram, og da spikrene ble drevet gjennom det ømme kjøtt, måtte disiplene med sønderknuste hjerter bære Jesu mor bevisstløs bort fra det fryktelige syn. rett

(128)Ikke en eneste klagelyd kom over Frelserens lepper. Hans ansikt var blekt og rolig, men store svett dråper stod på pannen hans. Disiplene var flyktet bort fra den fryktelige scenen. Han trådte persekaret alene, og ingen av folket var med ham. Es. 63,3. rett

(129)Mens soldatene holdt på med sitt arbeid, vendte Jesus seg i tankene bort fra sine egne lidelser til den forferdelige gjengjeldelsen som en gang skulde ramme hans forfølgere, Han hadde medynk med dem i deres uvitenhet og bad: "Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør." rett

(129)Kristus gav på denne måten til kjenne at han var verdig til å bli talsmann for menneskene hos Faderen. Denne bønnen som han sendte opp for sine fiender, gjaldt for hele verden. Den gjelder hver synder som har levd eller skal leve helt fra yerdens begynnelse til tidens ende. Hver gang vi synder, blir Kristus såret på ny. For oss viser han da fram sine gjennomstungne hender fof'Faderens trone og ber: "Forlat dem! for de vet ikke hva de gjør." rett

(129)Så snart Jesus var naglet til korset, ble det av sterke menn løftet opp og satt voldsomt ned i jorden i det .hullet de hadde gravd ferdig til det. Det smertet fryktelig for Guds Sønn. rett

(129)Så skrev Pilatus en innskrift på latin, gresk og hebraisk og satte den på korset like over hodet til Jesus slik at alle kunde se den. Der stod det: "Jesus fra Nasaret, jødenes konge." rett

(131)Jødene forlangte at han skulde forandre dette. Prestene sa: "Skriv ikke: Jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes konge!" rett

(131)Men Pilatus klandret nå seg selv fordi han før hadde vært så svak overfor dem, og dessuten nærte han en dyp forakt for disse skinnsyke og ondskapsfulle øverster. Derfor svarte han: "Det jeg skrev, det skrev jeg." Joh. 19, 19. 21. 22. rett

(131)Soldatene delte nå Jesu klær mellom seg. Kjortelen hans var vevet uten noen søm, så de begynte å kives om den. Til slutt ble de enige om å kaste lodd om den. Dette hadde Guds profet forutsagt i disse ordene: "De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel." Sal. 22, 17-19. rett

(131)Straks Jesus var løftet opp på korset, skjedde det noe fryktelig. Prestene, øverstene og de skriftlærde stemte i sammen med den ugudelige skaren og spottet og hånte den døende Guds Sønn. De ropte hånlig: "Er du jødenes konge, da frels deg selv!" Luk. 23, 37. rett

(131)Andre har han frelst, seg sel v kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nå stige ned av korset, så skal vi tro på ham! 131 Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn. Matt. 27, 42. 43. rett

(131)Og de som gikk forbi, spottet ham, og rystet på hodet og sa: Tvi deg, du som bryter ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! frels deg selv og stig ned av korset! Mark. 15, 29. 30. rett

(131)Kristus kunde ha steget ned av korset, men hadde han gjort det, vilde vi aldri være blitt frelst. For vår skyld var han villig til å lide døden. rett

(131)Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom. Es. 53, 5. rett

neste kapitel