På fast grunn 1 kapitel 23. Fra side 140.     Fra side 144 i den engelske utgave.tilbake

Personlig appell i offentlig forkynnelse

(I sin offentlige forkynnelse pleide Ellen White å appellere til forsamlingen, og med godt resnltat. Her gjengis noen tilfeller som viser hvordan hun under vekslende omstendigheter benyttet denne metoden.)

Den første tiden i Battle Creek
Vi var til stede ved et møte i kirken i Battle Creek. Jeg talte i omtrent en time om Adams fall som førte til ulykke og død, og om Kristus Jesus som førte liv og udødelighet frem i lyset ved sin lidelse og død. Jeg følte meg tilskyndet til å fremholde nødvendigheten av en full overgivelse til Gud og minnet forsamlingen om at hele mennesket, legeme, sjel og ånd, måtte bli helliget til Herren. Jeg talte også om Mose død og den åpenbaring han fikk om løftets land. Forsamlingen ble dypt grepet. ... På møtet den kvelden bad vi dem som ønsket å overgi seg til Gud, om å komme frem. Det var tretten som kom frem. De gav alle sitt vitnesbyrd for Herren. Det var et godt møte. - Dagboken, 12. jan. 1868.

Hva som skjedde i Tittahawassee, Michigan
Det ble holdt møter hele dagen. Min mann talte om formiddagen og bror Andrews om ettermiddagen. Jeg fulgte opp med et ganske langt innlegg, hvor jeg formante dem som var blitt interessert, at de fra den dagen måtte begynne å tjene Gud. Vi oppfordret dem som ønsket å begynne å tjene Herren, om å komme frem. Det var ganske mange som fulgte oppfordringen. Jeg talte flere ganger og formante tilhørerne at de måtte bryte Satans lenker, og at det nå var tiden å begynne. En mor gikk bort til sin sønn og gråt og formante ham. Han så ut til å være hard og sta og ville ikke gi etter. Da reiste jeg meg og henvendte meg til bror D og bad ham om ikke å være en hindring for sine barn. Han fikk et støkk, men så reiste han seg og sa at han ville begynne fra nå av. Alle gledet seg over å høre dette. Bror D er en dyrebar sjel.

Så reiste søster E's mann seg og sa at han hadde bestemt seg for å ta imot Kristus. Han er advokat og en innflytelsesrik mann, og hans datter var blant de interesserte. Bror D kom også med en appell, og søster D appellerte til sine barn. Jeg støttet dem, og det lyktes for oss til sist. Alle kom frem. Fedrene og alle sønnene, og andre fedre fulgte deres eksempel. Det var en gledens dag. Søster E sa det var den lykkeligste dagen i hennes liv. - Dagboken, 19. febr. 1868.

Godt resultat i Battle Creek
Om ettermiddagen talte jeg fra Peters andre brev. Jeg talte med frimodighet. Etter at jeg hadde talt en time, innbød jeg dem som ønsket å overgi seg til Kristus, om å komme frem. Mellom tretti og førti kom frem og satte seg stille og rolig på de forreste benkene. Jeg talte til dem om nødvendigheten av å overgi seg helt til Gud, og vi hadde en meget dyrebar bønnestund. De som ønsket å bli døpt, ble bedt om å vise det ved å reise seg. Det var ganske mange som fulgte oppfordringen. - Dagboken, 9. juni 1873.

Etter litt usikkerhet kom avgjørelsen
Om ettermiddagen talte jeg (i Stanley, Virginia) fra Joh. 17,3. Herren gav meg meget av sin Hellige Ånd. Huset var fullt. Jeg bad dem som hadde en lengsel etter å søke Herren mer alvorlig enn før, om å komme frem, og jeg appellerte også til dem som ønsket å gi seg selv helt og fullt til Herren. Til å begynne med var det ingen som reagerte, men etter en stund kom mange frem og avla sine vitnesbyrd. Vi hadde en dyrebar bønnestund og alle følte seg sønderknust. De gråt og bekjente sin synd. Å, om alle kunne forstå! - Dagboken, 9. nov. 1890.

Erfaringer i Sveits
Ved årsmøtet i Basel, Sveits, 1885.
Sabbaten og søndagen var to store dager.- Herren velsignet meg særlig på møtet søndag ettermiddag. l siste del av talen ble alle som ønsket å overgi seg til Herren, og alle som følte at de ikke hadde et levende forhold til Gud, bedt om å komme frem. Vi ønsket å be sammen med dem om syndstilgivelse og kraft til å stå imot fristelser.

For mange var dette en ny erfaring, men de nølte ikke. Det syntes som om hele forsamlingen reiste seg. Derfor var det best at alle satte seg igjen, for sammen å søke Herren. En hel forsamling gav uttrykk for sitt ønske om å avstå fra synd og søke Herren mer alvorlig enn før. Etter at vi hadde holdt bønn, var det et hundre og femten som avla vitnesbyrd. Mange av dem viste at de hadde hatt en dyp og ekte erfaring med Gud. - "Historical Sketches", side 173.

I Kristiania
Vi tilbrakte to uker i Kristiania og prøvde å gjøre en innsats for menigheten. Herrens Ånd ledet meg til å tale åpent ut. Særlig ved vårt siste møte, hvor jeg fremholdt nødvendigheten av en fullstendig karakterforandring, om de virkelig ville være Guds barn. ... Jeg minnet forsamlingen om at det måtte skje en grundig omvendelse, synds bekjennelse og forsakelse av de synder som hadde stengt Kristi gode Ånd ute fra menigheten. Deretter bad vi dem som ville ta en ny bestemmelse om å høre Herren til, om å komme frem. Det var mange som fulgte oppfordringen. Det ble avlagt noen gode bekjennelser og mange alvorlige vitnesbyrd. - "The Review and Herald", 19. okt. 1886.

De gav uttrykk for sin innstilling
Vi bad (i Basel, Sveits) alle som ville gjøre en alvorlig anstrengelse for å nå lenger frem, om å reise seg. Alle reiste seg. Vi håper at dette nå vil hjelpe til å vinne dem for Gud, lede deres tanker mot det som hører himmelen til, og til å bli alt det Gud har gitt dem kraft til å bli - Kristi trofaste og hengivne stridsmenn. - Dagboken, 22. nov. 1885.

I Basel kom noen tilbake
Sabbats ettermiddag kom vi sammen igjen til bønn og vitnesbyrdsmøte. Herren var med meg da jeg igjen holdt en kort tale til forsamlingen. Kirken var full, og det ble satt inn ekstra stoler. Alle lyttet oppmerksomt.

Jeg bad dem som ønsket forbønn av Herrens tjenere, om å komme frem. Jeg appellerte særlig til dem som hadde falt fra, alle som ønsket å komme tilbake til Herren og søke ham inderlig, om å benytte anledningen. Mange kom frem med en gang, og hele menigheten reiste seg. Vi sa til dem at det beste de kunne gjøre, var å bli hvor de var, og så ville vi alle søke Herren sammen idet vi bekjente vår synd, for Herren har sagt at "dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett" (1 Joh 1,9).

Det ble avlagt mange alvorlige vitnesbyrd, noe som viste at Den Hellige Ånd hadde fått røre ved hjertene. Møtene fortsatte fra klokken fjorten til klokken sytten, og de ble avsluttet med mange alvorlige bønner. - Dagboken, 20. febr. 1887.

En stor opplevelse i Australia
Sabbaten 25. mai (1895) hadde vi et godt møte i den lokale menigheten her i North Fitzroy. I god tid før møtet fikk jeg vite at de ønsket jeg skulle tale på sabbaten, men jeg ble dessverre kraftig forkjølet og var meget hes. Jeg hadde mest lyst til å be meg fritatt for denne oppgaven, men da dette var min eneste anledning, sa jeg: "Jeg vil stille opp, og jeg tror Herren vil besvare mine inderlige bønner og ta bort hesheten, så jeg kan fremholde mitt budskap for menigheten." Jeg minnet min himmelske Far om dette løfte: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for. ... Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!" (Luk 11,9-13.)

Herrens ord står fast. Jeg hadde bedt, og jeg trodde at jeg ville være i stand til å tale til menigheten. Jeg hadde valgt ut en tekst, men da jeg reiste meg for å tale, ble den borte for meg, og jeg følte at jeg skulle bruke 2 Pet 1 som tekst. Herren gav meg stor frimodighet til å tale om Guds uendelig store nåde. ... Den Hellige Ånd satte meg i stand til å tale tydelig og klart og med kraft.

Ved slutten av talen følte jeg meg tilskyndet av Den Hellige Ånd til å be dem komme frem som ønsket å overgi seg helt til Herren. De som ønsket forbønn, ble bedt om å gi det til kjenne, og omkring tretti personer kom frem. Blant dem var hustruene til brødrene F, og det var første gang de hadde vist noen interesse for å komme Gud nærmere. Mitt hjerte var fylt av ubeskrivelig takknemlighet da jeg så at disse to kvinnene kom frem.

Jeg forstod da hvorfor jeg var blitt så sterkt tilskyndet til å komme med denne appellen. Jeg hadde først tenkt at det var best å la det være, for min sønn og jeg var de eneste som kunne ta ledelsen ved denne anledning. Men som om noen hadde talt til meg, kom denne tanken: "Har du ingen tillit til Herren?" Jeg sa: "Det har jeg, Herre." Og skjønt min sønn ble meget overrasket over at jeg skulle komme med en slik appell ved denne anledningen, mestret han situasjonen. Jeg har aldri hørt ham tale med større kraft og inderlighet enn den gangen. Han bad brødrene Faulkhead og Salisbury komme frem, og vi bøyde oss alle. Min sønn tok ledelsen, og Herren må i sannhet ha inspirert hans bønn, for han bad som om han var i Guds nærhet. Brødrene Faulkead og Salisbury bad også inderlig, og jeg hadde selv stemme nok til å ta del i bønnen. Jeg bad for søstrene F som for første gang offentlig sluttet seg til oss. Den Hellige Ånd var med oss i dette møtet, og mange ble dypt grepet.

Ved slutten av møtet var det mange som kom frem til plattformen, tok meg i hånden og med tårer i øynene bad om at jeg måtte be for dem, noe jeg med stor glede lovet. Jeg fikk hilse på søstrene F og så at de var dypt beveget. ... Mor til en av de to som nå hadde tatt sitt standpunkt, hadde vært en forbitret motstander. Hun hadde sagt at hvis hennes datter begynte å holde sabbaten, skulle hun ikke få komme mer i hennes hus, for da ville hun se på henne som en skam for familien. Fru F hadde ofte uttalt at hun ikke kunne tenke seg å bli syvendedags-adventist. Hun hadde vokst opp i den presbyterianske kirke og hadde vennet seg til å se på det som meget upassende for en kvinne å tale i forsamlingen. At en kvinne skulle kunne holde en preken, var helt utenkelig. Hun likte å høre Danills og Corliss og syntes at de var dyktige talere, men hun ønsket ikke å høre en kvinne preke. Hennes mann hadde bedt Gud om at hun måtte bli omvendt ved søster Whites forkynnelse. Dajeg kom med appellen og bad dem som ønsket å over i seg til Herren, om å komme frem, ble alle forbauset over å se de to søstrene etterkomme oppfordringen. Den søsteren som hadde mistet sitt b!lrn, sa at hun var bestemt på ikke å gå frem. Men Herrens Ånd hadde talt så inntrengende til henne at hun ikke våget å motstå kallet. ... Jeg var så takknemlig til min himmelske Far for hans nåde og godhet da han ledet disse to dyrebare mennesker til åslutte seg til menigheten sammen med sine menn. - "The Review and Herald", 30. juli 1895.

Også ikke-adventister reiste seg
Jeg bad alle som ønsket å overgi seg til Gud og slutte en hellig pakt med ham og tjene ham av hele sitt hjerte, om å reise seg. Salen var full, og nesten alle reiste seg. Det var mange til stede som ikke tilhørte vår menighet, og noen av dem reiste seg også. Jeg la dem frem for Herren i inderlig bønn, og vi merket at Guds Ånd var til stede. Vi følte at en stor seier var blitt vunnet. - Manuskript 30 a, 1896.

Appellen på Battle Creek College
Fem ganger i løpet av bønneuken har jeg talt til arbeiderne, sykepleieelevene og legene, og jeg er sikker på at de har satt pris på mine møter. To ganger har jeg talt på college. Sist torsdag bad rektor Prescott meg komme over dit. Jeg aksepterte innbydelsen og talte til skolefamilien som fylte møtesalen. Jeg talte med stor kraft om Guds godhet og nåde, om Jesu Kristi fornedrelse og offer og den himmelske bolig han bereder for oss, den endelige seier og hvilken forrett det er å få være en kristen.

Rektor Prescott reiste seg og forsøkte å tale, men hans hjerte var så fullt at han i fem minutter ikke fikk sagt et ord. Han stod gråtende foran forsamlingen. Så sa han noen få ord: "Jeg er glad jeg er en kristen." Han talte en fem minutters tid, og derpå gav han ordet fritt. Det ble avlagt mange vitnesbyrd, men jeg fikk inntrykk av at det var en gruppe vi ennå ikke hadde kunnet nå ftem til. Vi kalte på alle som følte at de ikke var rede for Jesu komme og ikke var sikre på at de var Guds barn. jeg fikk inntrykk av at hele forsamlingen var på vei fremover. Vi gav så alle anledning til å gi uttrykk for sine følelser. Etterpå hadde vi en ny bønnestund, og Herrens velsignelse syntes å nå hjertene.

Deretter delte vi oss i grupper. Møtet fortsatte enda i to timer, og Herrens Ånd kom over oss i mektig grad. Mange av dem som før ikke hadde vært kristne, hadde fått en dyp kristelig erfaring. Og arbeidet bare fortsetter. Herren er i virksomhet, og han vil fortsette så lenge vi bereder veien for ham, så han trygt kan åpenbare sin kraft til beste for oss. - Brev 75, 1888.

I San Francisco
Fredag 21. desember (1900) reiste jeg til San Francisco, der jeg skulle være i bønneuken. Sabbats ettermiddag talte jeg i kirken der, skjønt jeg var så avkreftet at jeg måtte holde meg fast i talerstolen med begge hender. Jeg bad Herren at han måtte gi meg st yrke til å tale til menigheten. Han hørte min bønn og styrket meg. Jeg talte uten vanskeligheter om Åp 2,1-5.

Herrens kraft kom over meg i rikt mål, og menigheten ble velsignet ved budskapet de fikk. Ved slutten av talen ble alle som ønsket å overgi seg til Herren, bedt om å komme frem. Mange fulgte oppfordringen, og det ble holdt bønn for dem. Mange av dem som besvarte kallet, hadde ganske nylig hørt adventbudskapet og var i avgjørelsens dal. Må Herren velsigne dem så de får nåde til å overgi seg helt til ham. Jeg har en slik lengsel etter å se mennesker omvende seg og høre dem synge en ny sang for Herren, lovprisningen til vår Gud.

Søndag ettermiddag talte jeg til en stor forsamling. Mange av dem tilhørte ikke menigheten. Jeg følte meg sterkere, og jeg kunne tale uten å behøve å holde meg fast i talerstolen. Herrens velsignelse hvilte over oss, og mens jeg talte, følte jeg meg stadig bedre. Likesom på sabbaten ble de som følte at de trengte åndelig hjelp, bedt om å komme frem, og det var en glede å se hvor villig de kom. Herren var meget nær da vi søkte ham i bønn. - "The Review and Herald", 19. febr. 1901.

Slik bør det være i alle menigheter
Sabbaten 10. november besøkte jeg San Francisco og talte til en stor forsamling som hadde villige ører og villige hjerter. ... Etter at jeg hadde talt, bad pastor Corliss alle som ønsket å overgi seg til Jesus, om å komme frem. De kom raskt og villig, og jeg fikk vite at det var nesten to hundre som fulgte oppfordringen. Menn og kvinner, unge mennesker og barn fylte opp i de forreste benkene. Det ville glede Herren om noe lignende kunne skje i alle menigheter.

Mange kunne ikke komme frem fordi lokalet var overfylt, men de strålende ansiktene og de tårefylte øynene vitnet om at deres ønske var dette: "Jeg vil høre Herren til. Fra nå av vil jeg for alvor gå inn for et bedre liv." - "The Review and Herald", 12.febr. 1901.

Ved generalkonferensen i 1909
Brødre og søstre, søk Herren mens han er å finne. Det vil komme en tid da de som har unnlatt å benytte anledningene, vil ønske at de hadde søkt ham. ... Han vil gjerne at dere skal gå inn for dette arbeidet på en fornuftig måte. Han ønsker at dere skal dra ut til våre menigheter og gjøre en alvorlig innsats. Han ønsker at dere skal holde møter for dem som ikke tilhører menigheten, så de kan få høre dette siste advarselsbudskapet. Det er mange steder hvor dere vil bli mottatt med glede, og hvor folk vil takke dere for at dere kom. Må Herren hjelpe dere til å ta fatt på en helt ny måte. Vil dere gå inn for dette? Vil dere stå opp og vitne om at den hjelp dere søker, vil dere søke hos Herren? (Menigheten reiser seg).

(Innvielsesbønn): Jeg takker deg, Herre, Israels Gud. Ta imot ditt folks løfte. Legg din Ånd på dem. La din herlighet komme til syne i dem. La oss få se Guds frelse når de forkynner Guds ord. - Generalkonferensens rapport, 18. mai 1909.

neste kapitel