Davids bønn

(422)Jeg så David der han inntrengende ba Herren om ikke å forlate ham når han ble gammel, og hva det var som fremkalte denne alvorlige bønnen hos ham. Han la merke til at de fleste av de gamle omkring ham var ulykkelige, og at uheldige karaktertrekk særlig økte med alderen. Dersom noen av naturen var smålige og begjærlige, ble de det i en ytterst ubehagelig grad i alderdommen. Dersom de var misunnelige, gretne og utålmodige, ble de det særlig når de ble gamle. rett

(422)Det gjorde David vondt da han så konger og adelige som syntes å frykte Gud mens de var i sin manndoms styrke, men som ble mistroiske overfor sine beste venner og sine slektninger når de ble gamle. De var stadig redde for at det var av egoistiske grunner deres venner viste interesse for dem. De lyttet til antydninger og bedragerske råd fra venner angående dem som de burde ha tillit til. Deres uhemmede sjalusi brøt til tider ut i lys lue fordi ikke alle var enige med dem i deres sviktende bedømmelse. (423) Deres begjær var fryktelig. De trodde ofte at deres egne barn og slektninger ønsket dem døden for å kunne innta deres plass, komme til å eie deres rikdom og ta imot den hyllest som var blitt dem til del. Og noen ble i den grad behersket av slike mistroiske og begjærlige følelser at de utryddet sine egne barn. rett

(423)David la merke til at enda noen i sin manndoms styrke hadde vært rettferdige, så de ut til å miste sin selvbeherskelse når alderdommen meldte seg. Satan trengte inn og tok ledelsen av deres sinn og gjorde dem hvileløse og misnøyde. Han så at mange av de gamle syntes å være forlatt av Gud og utsatte seg for latter og spott fra Guds fiender. David ble dypt grepet. Det gjorde ham vondt når han så frem til den tid da han skulle bli gammel. Han var redd for at Gud skulle forlate ham, og at han ville bli like ulykkelig som de andre gamle. Han hadde lagt merke til deres liv, og kanskje også han kunne bli overlatt til spott fra Herrens fiender. Med denne byrden på seg ber han alvorlig: "Forkast meg ikke i alderdommens tid forlat meg ikke når min kraft forgår!" "Gud, du har lært meg det fra min ungdom av, og inntil nå kunngjør jeg dine undergjerninger. Forlat meg da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud inntil jeg får kunngjort din arm for etterslekten." Sal. 71, 9. 17. 18. David følte hvor nødvendig det er å være på vakt mot de onder som følger med alderdommen. rett

(423)Det hender ofte at eldre mennesker ikke er villige til å innse eller innrømme at deres åndskrefter tar av. De forkorter sine dager ved å påta seg bekymringer som egenlig barna skulle bære. Satan spiller ofte på deres fantasi og får dem til å føle en stadig angst. for. Pengene sine. De er deres avgud, og de dynger dem opp med gjerrig omhu. Til tider kan de berøve seg selv mange av livets bekvemmeligheter og arbeider over evne i stedet for å bruke de midlene de har. På den måten lever de frivillig i stadig mangel fordi de er redde for at de en gang (424) i fremtiden skal komme til å lide nød. All denne frykten stammer fra Satan. Han virker på de organer som fører til slavisk frykt og mistroiskhet, forderver det edle i sjelen og ødelegge; oppløftende tanker og følelser. Slike mennesker er unormale når det gjelder penger. Dersom de ville innta det standpunkt Gud ønsker de skal innta, kunne deres siste dager bli de beste og lykkeligste. De som har barn med en hederlighet og god dømmekraft som de trygt kan stole på, burde la barna gjøre dem lykkelig,;. Dersom de ikke gjør det, vil Satan dra fordel av deres mangel på mannskraft og overta ledelsen for dem. De bør legge engstelse og byrder til side, tilbringe sin tid så lykkelig de kan, og bli modne for himmelen.

neste kapitel