I vårkveldens skumring satt folket på gressletten og spiste av den maten Kristus hadde skaffet til veie. Det de hadde hørt den dagen, hadde lydt som Guds røst. De helbredelsesundere de hadde vært vitne til, var av en slik art som bare kunne skje ved guddommelig kraft. Men miraklet med brødene var noe som appellerte til enhver i den veldige folkemengden. Alle hadde fått del i denne velgjerningen. På Moses' tid hadde Gud mettet Israel med manna i ørkenen. Og hvem var det som hadde mettet dem denne dagen, uten ham som Moses hadde profetert om? Ingen menneskelig makt kunne skape nok mat av fem byggbrød og to små fisker til tusener av sultne mennesker. Og de sa til hverandre: «Dette er profeten som skal komme til verden!» |