Vannet strømmet frem i rikelig mengde, og alle fikk nok. Men det var begått et stort feilgrep. Moses hadde talt i opphisselse. Det han sa, var mer et uttrykk for menneskelig lidenskap enn hellig vrede over at Gud var blitt vanæret. "Nå, I gjenstridige!" hadde han sagt. Anklagen var sann, men selv sannheten må ikke uttales i vrede eller utålmodighet. Guds pålegg til Moses om å irettesette Israel for deres opprør, var smertefullt for ham, og også for folket. Men Gud hadde styrket ham til å utføre oppdraget. Da han selv pårok seg å anklage dem, gjorde han Den Hellige Ånd sorg og brakte ulykke over folket. Dermed gav han folket påskudd til å stille seg tvilende til om han tidligere hadde vært ledet av Gud, og til å finne unnskyldning for sine egne synder. Nå hadde også Moses krenket Gud, likesom de selv. De hevdet at han hele tiden hadde vist en klanderverdig opptreden, og nå hadde de funnet et kjærkomment påskudd til å forkaste alle de irettesettelser Gud hadde sendr gjennom sin tjener.