Fra toppen av Oljeberget så Jesus ut over Jerusalem. Alt var så idyllisk og fredfullt. Det var påske, og jøder fra mange land var samlet i byen for å feire den store nasjonalfesten. Terrasseformede høyder, praktfulle palasser og den massive bymuren raget over hager og vingårder og grønne skråninger der pilegrimenes telt lå side om side. Det var som om Sions datter stolt ville si: «Jeg sitter som dronning, og jeg skal aldri se sorg.» Byen var like vakker, og i egne øyne, like sikker på himmelens velvilje som da den kongelige trubadur århundrer i forveien sang: «Vakker i sin opphøyde majestet, en glede for hele jorden, er Sions berg på sidene mot nord, den store Kongens by.» Sal 48,3. De praktfulle tempelbygningene dominerte utsikten. Strålene fra solnedgangen lyste opp de snøhvite marmormurene og ga gjenskinn i gylne porter, tårn og spir. Dette var «skjønnhetens krone» - jødefolkets stolthet. Hvilken israelitt kunne se ut over denne byen uten å føle glede og beundring!