Dette satte keiseren i en vrien og vanskelig situasjon. Pavens menn ville ikke nøye seg med noe mindre enn at keiseren sørget for at Luther ble dømt til døden, mens kurfyrsten hadde gjort det helt klart at hverken keiseren eller noen annen hadde påvist at Luthers skrifter var blitt imøtegått. Derfor ba han om at Luther måtte få fritt leide så han kunne framstilles for en domstol av kyndige, ærlige og upartiske dommere. – D´Aubigné, b.6, kap.11.