Da regenten igjen møtte dem, tok de frem gavene, og de "kaster seg ned på jorden for ham". Igjen husket han drømmene han hadde hatt, og da han hadde hilst på gjestene, skyndte han seg å spørre: "Går det eders far vel, den gamle som I talte om? Lever han ennå?" "Ja! det går din tjener vår far vel; han lever ennå," svarte de, ider de på ny bøyde seg mot jorden. Så fikk han øye på Benjamin. "Er dette eders yngste bror, som I talte til meg om? Og han sa: Gud velsigne deg, min sønn." Han ble så overveldet av ømme følelser at han ikke kunne si mer. "Han gikk inn i sitt kammer og gråt det."