Hvis en mordanklaget person ble kjent skyldig, kunne han ikke redde livet hverken ved soning eller løsepenger. "Den Som utøser menneskers blod, ved mennesket skal hans blod utøses." "I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skallare liver." "Om noen bærer seg så formasrelig at at han dreper sin neste med svik, da skal du ta ham om der så var fra mitt alter: han skal dø." "I skal ikke vanhellige der land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for der blod som urøses der, uren ved dens blod som urøser der."' Nasjonens renhet og sikkerhet krevde at morderens synd ble straffet hardt. Bare Gud kan gi mennesker liv, og der må betraktes som hellig.