Andre som fikk en mer human behandling, ble uten videre skutt mens de ubevæpnet og hjelpeløse falt på kne i bønn. Hundrevis av gamle menn, forsvarsløse kvinner og uskyldige barn lå døde igjen på jorden der de hadde holdt møte. Folk som streifet langs fjellsidene eller gjennom skogene der disse menneskene hadde pleid å samles, fant ofte «for hvert fjerde skritt de tok, lik som lå i gresset eller hang i trærne.» Landet deres, ødelagt av sverd, øks og bål, «var blitt omgjort til en eneste stor, dyster ørken.» «Disse grusomhetene foregikk ikke i en mørk tidsalder, men i Ludvig 14.s glansfulle æra. Vitenskap og litteratur blomstret, og hoffets og hovedstadens geistlighet var lærde og veltalende menn som ga seg ut for å være ydmyke og menneskevennlige.» – Samme, b.22, kap.7.