Igjen lød den høytidelige befaling om å skynde seg, for ildregnet ville ikke bli holdt tilbake stort lenger. Da var det en av flyktningene som drister seg til å se seg tilbake mot den dødsdømte byen, og hun ble til et minnesmerke over Guds straffedom. Hvis Lot selv ikke hadde nølt med å etterkomme engelens varsel, men straks hadde flyktet til fjells, ville også hans hustru ha blitt reddet. Hans eksempel ville ha frelst henne fra den synd som nå ble hennes skjebne. Men hans betenkeligheter og nøling fikk henne til å ta lett på Herrens advarsler. Med kroppen var hun nok ute på sletten, men med hjertet var hun fremdeles i Sodoma, og hun omkom sammen med den. Hun gjorde opprør mot Gud fordi hans straffedom også rammet hennes eiendeler og hennes barn.