Jesus var fart tilbake til himmelen i et menneskes skikkelse, og apostlene skjønte at han stod for Guds trone som deres venn og frelser, at hans medkjensle var den samme, og at han alltid ville føle seg ett med en lidende verden. De visste at han ville stille seg fram for Gud som offerlammet og vise sine sårede hender og føtter for å minne om den pris som var blitt betalt for de frelste. Disse tankene gav dem kraft til å tåle skjensel for hans skyld. Samfunnet med Kristus føltes sterkere nå enn den gang de var sammen personlig. Lyset, kjærligheten og kraften som strålte ut fra deres hjerte fordi Kristus bodde der, forundret alle.