Da Kaifas rev klærne i stykker, var hans handling betegnende for den stilling jødefolket som nasjon for ettertiden ville innta overfor Gud. Det folket som en gang var gjenstand for Guds spesielle gunst, var i ferd med å vende ham ryggen. De holdt på å bli et folk som han ikke ville vedkjenne seg. Da Kristus på korset ropte: «Det er fullbrakt!» og forhenget i templet revnet i to, forkynte den hellige vekter at jødefolket hadde forkastet ham som var motstykket til alle deres symboler, virkeligheten bak alle deres skyggebilder. Israel var skilt fra Gud. Med rette kunne Kaifas da spjære sin embetsdrakt som uttrykk for at han gav seg ut for å være et forbilde på den store øversteprest. Den hadde ikke lenger noen mening for ham eller for folket. Da kunne øverstepresten rive i stykker drakten i avsky for seg selv og for sitt folk.