Ennå hadde de ikke sultet. Deres daglige behov var blitt dekket, men de fryktet for fremtiden. De kunne ikke forstå hvordan denne store folkemengden skulle greie seg under reisen gjennom ørkenen, og i fantasien så de hvordan barna led sultedøden. Herren tillot at de kom opp i vanskeligheter og at matforsyningen tok slutt, for at de skulle søke hjelp hos ham som hittil hadde vært deres befrier. Hvis de bare ville vende seg til ham i sin nød, ville han gi dem enda flere beviser på sin kjærlighet og omsorg. Han hadde lovet at de skulle bli spart for sykdom hvis de ville leve etter hans bud. Derfor viste de syndig vantro når de mente at de selv eller barna deres ville sulte i hjel.